Roberto Magris er en italiensk pianist fra Trieste, som de senere årene har holdt hus i USA. I tillegg til å være bandleder og arrangør er han også en hyppig benyttet komponist, og han har mer enn 30 album i eget navn og som co-leder. Han har turnert i mer enn 42 land over hele verden, både på jazzklubber og festivaler.

På sin nyeste plate, «World Gardens» møter vi han sammen med bassisten Dominique Sanders, trommeslageren Brian Steever og perkusjonisten Pablo Sanhueza i 11 komposisjoner, noen gjort av Magris, mens andre er gjort av aresten. I tillegg serverer han et par tradisjonelle folkemelodier, som glir fint inn i den øvrige settlisten.

Og det er ingen tvil om at Magris er en dyktig pianist, som de fleste av hans kolleger fra Italia. Det tekniske er helt på plass, men han spiller ikke like «macho» som en del av sine italienske kolleger. Det kan være en absolutt fordel, men også en ulempe. For jeg synes mye av musikken på «World Gardens» blir litt for snill og uten motstand.

De to folkemelodiene, «Blue Bamboo» og «Vse Najlepse Rozice» skiller seg ut med mer kreativitet, men ellers går dette pent og stille for seg, uten at man noen gang i løpet av de 77 minuttene platen varer, får noen støt i sjelen.

Platen er perfekt sammen med en god frokost en litt sen lørdag formiddag, eller når man kommer hjem fra jobb og er stresset. For musikken til Magris er snill og medgjørlig. Men jeg savner hele tiden at musikken tar litt tak i meg.

Medmusikerne gjør en utmerket jobb, og er med på å fargelegge Magris’ pianospill slik tre, gode studiomusikere skal. Men heller ikke noe mer.

Hans forrige plate, «Live in Miami @ the WDNA Gallery», var også preget av gode melodier og «røddig» spill. Så neste gang håper jeg Magris og hans venner tar litt flere sjanser, og beveger seg lenger vekke fra det litt for streite. For dette er musikere som jeg tror har egenskaper til virkelig å «fleske» til.

Jan Granlie

Roberto Magris (p), Dominique Sanders (b), Brian Steever (dr), Pablo Sanhueza (perc)