Roberto Magris er en italiensk jazzpianist, komponist og arrangør, som ble født i Trieste den 19. juni 1959. Han tok pianotimer i barndommen, og ble interessert i jazz etter å ha hørt Oscar Peterson-albumet The Way I Really Play i 1977. Han har utgitt en rekke utgivelser, og som pianist nevner han musikere som Wynton Kelly, Tommy Flanagan, Bill Evans, Kenny Drew, Jaki Byard, Randy Weston, McCoy Tyner, Andrew Hill, Paul Bley, Don Pullen og Steve Kuhn, som sine forbilder.
På sin nye utgivelse Love Is Passing Thru, samarbeider han med tenorsaksofonisten Ettore Martin, bassisten Danilo Gallo og trommeslageren og perkusjonisten Enzo Carpentieri, og vi får 13 låter, hvor de starter med to Magris-komposisjoner, før vi får låter innenfor standard-settlisten, pluss ett par mindre kjente komposisjoner. Og de starter med Magris-komposisjonen «Hair, Bea, Knee, Calls», som legger seg inn et Thelonious Monk-landskap, og fremføres solo. Selv sier Magris i coverteksten at den er tilegnet Herbie Nichols, et av hans store forbilder. Og det kan godt være, men jeg hører mer Monk enn Nichols i denne fine sololåten, hvor temaet gjentas en rekke ganger mens han «drodler» rundt temaet, omtrent akkurat som Monk ville ha gjort.
Deretter får vi Magris sin «Two-sided Love», en todelt kjærlighetshistorie hvor den ene siden er kjærlig, mens den andre er mer «kamplysten». Her kommer også de andre musikerne inn, og jeg føler vi får en litt uvant Magris som er mer eksperimentell enn vi egentlig er vant til. Frittgående i starten fra alle fire, før de beveger seg mer og mer inn i det lyriske og vakre. Også her får jeg en følelse av en ballade gjort av Monk, eller kanskje enda mer Nichols, siden det rytmiske ikke er like «utfordrende» som i åpningen.
Så følger «standardene» som perler på en snor. Først får vi Billy Strayhorns «Love Has Passes Me By Again», før de gjør Ray og De Pauls «You Don’t Know What Love Is». Og i disse låtene føler jeg de går litt bort fra Monk/Nichols-tolkningene og mer inn i et mer standard-pianospill. Og her svinger det fint av kvartetten. Det er Magris som leder an med helt ok pianospill. Selv om jeg synes det blir i «streiteste» laget. Tenorsaksofontonen til Martin er litt «tynn», og jeg skulle gjerne ha hørt en med mer «Coltrane»-tone i hornet. I «You Don’t Know …», som fremføres nesten som en pianosolo, kun med litt cymbal-assistanse, blir pianospillet mer personlig og spennende, og vi får en interessant versjon av den kjente standarden.
Deretter følger Tencos «Mi Sono Innomorato Di Te», hvor Gallo åpner med fint bass-spill, før Carpentieri kommer inn med fingerpiano, før de glir fint over i Martinos «Estate», som er mer en «vanlig» jazzballade, hvor trioen (uten saksofon) spiller helt fint.
McPortlands «In The Days Of Our Love», er også en helt ok kjærlighetslåt, uten at den setter varige spor hos denne anmelderen, før vi får Strayhorn og Ellingtons «Love Came», nok en kjærlighetsballade, som sikkert smelter noer hjerter. Denne gjøres som kvartett, og som passer som sistelåt på en lyrisk kveld på jazzklubb, gjerne en av de «gamle», hvor røyken ligger tett og det er mange, tomme glass på bordene.
Fats Wallers «Jitterbug Waltz» er neste, som starter med en fin pianointro, før det kjente temaet kommer inn på trio. En relativt streit versjon, men med Magris nærhet til Monk og Nichols som basis, men med hele pianohistorien fra 1960-tallet godt inne. Så følger Strayhorns «Orson», som er en hyllest til Orson Welles, før vi får to «takes» av Strayhorns «Lush Life». Den første, pluss «Orson» får vi slik vi er vant til å høre pianojazzen fra en rekke skiver fra 1960-tallet, mens den andre versjonen av «Lush Life» er litt tøffere i kantene, før de avrunder med Mulligans «Ontet», en svært hyggelig avslutning som svinger fint, med utmerket spill fra Magris, Gallo og Carpentieri. Her synes jeg pianospillet er akkurat slik det skal være i en slik låt, men jeg kunne kanskje tenkt meg litt mer originalitet.
Dette er blitt en fin utgivelse med hovedfokus på kjærligheten. Litt streitere enn jeg kanskje hadde forventet, men absolutt noe man kan kose seg med nå når sommeren her oppe i fjellheimen begynner å gå mot slutten.
Jan Granlie
Roberto Magris (piano, gong, voice), Ettore Martin (tonor saxophone), Danilo Gallo (double bass), Enzo Carpentieri (drums, gong, reyong, cengceng, kopyak, kalimba, woodshells, chimes)
