Den portugisiske saksofonisten Rodrigo Amado og den amerikanske trommeslageren Chris Corsano, har i flere år vært toneangivende innenfor den nyere, akustiske jazzen både i Europa og på andre siden av havet. Amado med blant annet sin Motion Trio, med trioen The Attic og sammen med trompeteren og saksofonisten Joe McPhee, bassisten Kent Kessler og Corsano. Corsano har vi hørt med blant andre saksofonisten Mette Rasmussen. Men han har også turnert med Björk, Evan Parker, Thurston Moore, Nels Cline, Jim O’Rourke med flere.

De traff hverandre gjennom kvartettsamarbeidet med McPhee og Kessler, og nå har de like godt vært i studio for å se om de kunne få noe fornuftig ut av en duosession.

Og det vil jeg absolutt si de har klart å få til. De to er temmelig like som musikere selv om de spiller hvert sitt instrument. Og det er energien som forbinder dem, noe som kommer godt til syne i de fem kollektive stykkene de improviserer fram på «No Place To Fall». Corsano har de senere årene blitt kjent for sitt aggressive trommespill, ikke langt fra det vi har blitt vant til å høre fra Paal Nilssen-Love. Og Amado er en saksofonist som ligger et sted mellom John Coltrane, Pharoah Sanders på den ene siden og Mats Gustafsson og Peter Brötzmann på den andre. Og ved å slå disse inspirasjonene sammen, får vi en heftig og deilig plate som inviterer til intens lytting.

Det er, som oftest, Amado som legger føringen i låtene, gjerne med litt prøvende sekvenser som virkelig blomstrer i det Corsano setter ned foten hardt på basstrommapedalen og pisker Amado til dyst. Og derfra og ut er dette kreativ og tett musikk hvor man skal «holde på hatten» for å ikke falle ut av. Det er deilig fritt, og energien de to har mellom seg er spennende og imponerende.

Kanskje ikke en plate for ballade-elskerne, men for oss som liker energi og trøkk, er dette en fin oppvåkningsseanse.

Jan Granlie

Rodrigo Amado (ts), Chris Corsano (dr)