Den amerikanske barytonsaksofonisten Ronnie Cuber, gjorde i fjor en del jobber i Skandinavia, blant annet på Jazzhus Montmartre i København, hvor han spilte med organisten Kjeld Lauritsen, gitaristen Krister Jonsson og trommeslageren Anders Svendsen. De tre novemberdagene er nå ute på plate, og vi får åtte mer eller mindre kjente standarder, pluss Cubers «Tee’s Bag» som åpningslåt og Lauritsens «Jazz Girls» som nest siste låt. Ellers serverer de oss Toots Thielemans «Bluesette», Ray Nobles «Cherokee», John Kenners «Just Friends», Charlie Parkers «Au Private», Horace Silvers «Silver’s Serenade» og Miles Davis’ «Four».
Cuber er en legende innenfor det mer soulaktige barytonsaksonspillet, og han har spilt med det meste fra Frank Zappa, via Slide Hampton, B.B. King, Paul Simon, Eric Clapton til Mingus Big Band, så det er ikke stort å innvende på CVen.
De danske og svenske musikerne er stadig å høre rundt på klubber i Danmark og Sverige, og vi vet etter hvert hva vi kan forvente av disse. Særlig kan vi godt like Lauritsens groovy orgelspill der det dukker opp, og Jonssons gitarspill er alltid en fryd for øret.
Men allikevel er det noe som ikke stemmer med dette albumet. Det er definitivt ikke noe i veien med musikerne, men mer lyden på opptaket, som ikke er god nok. I tillegg blir førstesporet, «Tee’s Bag» fadet ut når det virkelig begynner å koke.
«Bluesette» gjøres originalt med Cubers barytonsaksofon i stedet for Thielemans munnspill, og bandet groover fint i denne låte.
I «Cherokee» går det, som alltid, unna og Jonsson følger fint opp Cubers hurtigløp.
Og slik fortsetter det. I «Just Friends» tar de det litt ned, men det er tidvis rett og slett vanskelig å høre Cubers spill på grunn av at han beveger seg langt bort fra mikrofonen, omtrent slik trompeteren Lester Bowie hadde en tendens til å gjøre. Derfor blir dette på mange måter Lauritsens låt, men jeg synes ikke han er helt på hugget på denne låta, så den forsvinner litt for raskt ut.
Parkers «Au Private» lider litt av at Cuber ikke er tett nok på mikrofonen, mens han er fint tilbake på «Silver’s Serenade», som groover fint. Men det låter litt for «tilfeldig» og som en slags jam session i stedet for en gjennomarbeidet låt. Lauritsens «Jazz Girls» er akkurat passe tilbakelent og bluesy, mens avslutningslåta, Miles Davis’ «Four», går unna slik det skal.
Hele dette prosjektet har fått et veldig jam session-preg over seg, og jeg er ikke helt sikker på om det har vært en god løsning for Storyville og musikerne. Kanskje burde de tatt seg en fridag i turneringen og gått i studio for å gjøre innspillingen i rolige former. Og når lyden til tider, spesielt på barytonsaksofonen, er «pill råtten», så blir dette nesten som en piratinnspilling man egentlig aldri hadde tenkt skulle ut på plate, dessverre!
Jan Granlie
Ronnie Cuber (bs), Kjeld Lauritsen (org), Krister Jonsson (g), Andreas Svenden (dr)
