Roots Magic, er en italiensk kvartett, bestående av klarinettisten Alberto Popolla, alt- og barytonsaksofonisten Errico de Fabritiis, bassisten Gianfranco Tedeschi og trommeslageren Fabrizio Spera. I tillegg har de invitert inn gjestene Luca Venitucci (orgel og piano), Luca Tilli (cello) og Antonio Castiello (dub-effekter) på noen spor. De har tidligere utgitt platen «Roots Magic» (anmeldt her) på det portugisiske selskapet Clean Feed, og de fire musikerne har lenge vært aktive musikere i Italia.
I deres «roots»-prosjekt, befinner de seg både i det folkemusikalske, det sirkus-aktige og i den frittgående jazzmusikken.
Vi får 12 komposisjoner, hvor flere er skrevet av kjente musikere innenfor frijazzen, så som Charley Patton, Roscoe Mitchell, Marion Brown, Hamiet Bluiett, Julius Hemphill, Pee Wee Russell, selv om han kanskje ikke helt går inn under frijazzkategorien) og Henry Threadgill. I tillegg får vi servert et par låter ført i pennen av klarinettisten Alberto Popolla.
Musikken er i utgangspunktet veldig italiensk. Med det mener jeg at de har mye sirkus i blodårene, og de litt «bakpå»-beatene, gjør musikken interessant og spennende. Og i låtene som er komponert av de mer kjente musikerne, gir de sine helt egne, og originale versjoner.
Musikerne, og særlig Alberto Popolla, er en glimrende klarinettist, som bruker klarinetten adskillig mer moderne enn mange av de man tradisjonelt hører på når det gjelder klarinettspill. Men det blir ikke frittgående musikk, som for eksempel Peter Brötzmann eller Ken Vandermark. Musikken til Popolla er mye mer tradisjonell enn disse herrene. Saksofonisten de Fabritiis er en kreativ saksofonist. Han er teknisk god, og hans solier er fyldige og gode.
Musikken som i utgangspunktet er gjort av de mer kjente komponistene fremføres med respekt, uten at det blir noen «pinglete» versjoner. Jeg føler mer at de oppdaterer låtene fra 60-tallet til 2017-tapning, og hele veien går det unna så det svir i veggene. I en dal av sporene kan man føle arven etter World Saxophone Quartet eller Henry Threadgills AIR. Hør bare på Roscoe Mitchells «Old», som slentrer av gårde på ytterst sjarmerende vis, Marion Browns fine «November Cotton Flower» eller Pee Wee Russells fine «Pee Wee Blues», en av de cooleste versjonene jeg noen gang har hørt av låten. Og sistesporet, Henry Threadsgills «Bermuda Blues (Quasi Dub) er bare strålende og sjarmerende.
«Last Kind Words» er blitt en overraskende fin plate, med et relativt ukjent band, i alle fall for oss nordboere, som mer enn gjerne kan dukke opp på en klubb eller festival i nærheten når de måtte ønske, for dette er tøft! Spill den gjerne høyt, så vil naboene garantert komme løpende for å spørre hva denne strålende musikken er.
Jan Granlie
Alberto Popolla (cl, bcl), Errico de Fabritiis (as, bs), Gianfranco Tedeschi (b) Fabrizio Spera (dr), Luca Venitucci (org, p), Luca Tilli (c), Antonio Castiello (dub-eff)
