De fleste av våre lesere, kjenner nok saksofonisten med mer, Roscoe Mitchell, som en av hovedpersonene i blant annet Art Ensemble Of Chicago, men han er så mye mer enn det. Han er en av de virkelige store nøkkelpersonene innenfor avantgardejazzen, og ved siden av en lang rekke egne produksjoner, har han spilt med Cecil Taylor, Don Pullen, Albert Ayler, Anthony Baxton, Jack DeJohnette, Matthew Shipp, Evan Parker, Wadada Leo Smith, samt mindre konstrellasjoner med musikerne fra Art Ensemble, og en rekke andre.
Innspillingen «Littlefield Concert Hall, Mills College, March 19-20, 2018» er orkesterets andre utgivelse, etter «Discussions» som kom i 2017. Og den som har tenkt å oppleve Mitchell i fri flyt på alle hans forskjellige saksofonvarianter, vil nok bli skuffet over denne innspillingen. For Mitchell spiller ikke. Han er likevel sterkt tilstede i de fire komposisjonene vi får høre.
Vi møter et stort ensemble på 25 musikere, som befinner seg mye mer i den klassiske og samtidsmusikalske verden enn i jazzen. Derfor er dette også blitt en helt annen plate enn det man er vant til å få fra «sjefen». Men har man fulgt Mitchell de senere årene, og fulgt han utenfor Art Ensemble-tingene, så er nok ikke denne innspillingen veldig overraskende, for jeg har en stund hatt en følelse for at det var denne veien han var i ferd med å gå musikalsk.
Det store orkesteret blir ledet av Steed Cowart (i andresporet, «Nonainainah» er det Mitchell som «styrer butikken»), og som solister får vi høre Thomas Buchner som barytonsanger, Giovanni Trovalusci på fløyte og Soo Yeon Luyh på haegeum, et tradisjonelt, koreansk strengeinstrument med to silkestrenger.
Jeg må innrømme at det tok noen gjennomspillinger før jeg fikk «grep» om hva de 25 musikerne holdt på med. For dette er ikke musikk jeg hører på hver dag, uke, måned eller år. Men setter man seg ned med platen, og stenger resten av verden ute for en stund, så dukker det opp mange bilder i lillehjernen, som ligger et godt stykke unna det i alle fall denne lille hjernen vanligvis er opptatt av.
De 25 musikerne gjør, etter hva jeg kan forstå, en strålende jobb, og skal man ut fra en legmanns hode definere musikken, så går den innunder betegnelsen «vanskelig». Jeg har problemer med å følge «gangen» i komposisjonene, og lar meg egentlig bare frakte med gjennom de fire delene, som hver varer i ca. 10 minutter.
Dette er nok en plate for de som har mer sans for den eksperimentelle og klassiske samtidsmusikken enn de som sverger til moderne jazz. Men kanskje kan den være med på at flere av oss som bruker mye tid på jazzen fra 50-tallet og framover, til også å begynne å utforske samtidsmusikken, og da har denne innspillingen hatt en funksjon. Jeg tror ikke den blir spilt daglig i heimen, men innimellom, når jeg gjerne vil høre noe uvant og spennende, så kommer jeg til å putte denne liveinnspillingen i spilleren, sette meg rolig ned, og la meg flyte med i Roscoe Mitchells musikalske verden.
Jan Granlie
Steed Cowart (cond), Thomas Bruckner (v), James Fei (elec), Jeongak-Soo-Yeon Lyuh (haegeum), Giovanni Trovalusci (fl), Stacey Pelinka (fl), Joanna Martin (fl), Jesse Barrett (obo), Kyle Bruckmann (obo, eng. horn), Sopie Huet (cl), Rachel Condry (cl, bcl), Karla Ekholm (bassoon), Carla Wilson (bassoon), Alicia Telford (frh), William Harvey (tp), Andrew Strain (tb), Tiffany Bayly (tuba), William Winant (perc), Scott Siler (perc), Jordan Glenn (dr), Jennifer Ellis (harp), Brett Carson (p), Roy T Malan (vio), Kate Stenberg (vio), Mia Bella D’Augelli (vio), Rachel Noyes (vio), Ivo Bukulic (viola), Crystal Pascucci (c), Lewis Patzner (c), Richard Worn (b), Kristin Zoering (b)
