Den amerikanske trommeslageren Roy Brooks var på denne kloden fra 9. mars 1938 til 15. november 2005. Han ble født i Detroit, og startet å spille trommer i barndommen, og hans tidligste opplevelser av musikk kom gjennom moren, som sang i kirken. Han var en dyktig basketballspiller i tenårene og fikk stipend for å gå på Detroit Institute of Technology, en studie som kun varte i tre semestre, da han i stedet for å studere dro på turné med Yusef Lateef.
Etter en tid med Lateef og Barry Harris spilte han med Beans Bowles og med Four Tops i Las Vegas. Han spilte med Horace Silver fra 1959 til 1964, blant annet på albumet «Song for My Father», og i 1963 ga han ut sitt første album som leder. Deretter frilanset han i New York City gjennom 60- og begynnelsen av 1970-tallet, og spilte med Lateef igjen fra 1967 til 70, Sonny Stitt, Lee Morgan, Dexter Gordon, Chet Baker, Junior Cook, Blue Mitchell, Charles McPherson, Pharoah Sanders, Wes Montgomery, Dollar Brand, Jackie McLean, James Moody, Charles Mingus og Milt Jackson. På innspillingen «The Free Slave» fra 1970 samarbeidet han med Cecil McBee og Woody Shaw, og senere i 1970 ble han med i Max Roachs ensemble M’Boom, og i 1972 startet han ensemblet The Artistic Truth.
Brooks konserter inneholdt ofte uvanlige instrumenter som sag og trommer med vakuumrør satt opp for å regulere tonehøyden. Han fikk etter hvert rykte for sin ofte bisarre oppførsel på og utenfor scenen, og innimellom søkte han behandling for å bedre sine psykiske lidelser.
I 1975 forlot han New York og returnerte til Detroit, og begynte å bruke litium for å regulere oppførselen. På 80-tallet kom han tilbake til The Artistic Truth og spilte regelmessig i Detroit med Kenny Cox, Harold McKinney og Wendell Harrison. Med disse tre var han med å grunnlegge M.U.S.I.C. (Musicians United to Save Indigenous Culture), og senere grunnla han også Aboriginal Percussion Choir, et ensemble viet bruken av ikke-vestlige perkusjonsinstrumenter. På 1990-tallet minsket interessen for Detroits jazzscene, og Brooks sluttet å ta medisiner. Han begynte igjen å bryte sammen på spillejobber, og i 1994 ble han institusjonalisert i tre uker.
I 1997 truet han naboen med hagle under en tvist om noen mistede nøkler, og han ble siktet for overgrep, men ble erklært mentalt uegnet til en rettsak og ble dømt til mental behandling. Han savnet imidlertid mange av sine venner og avtaler, og i 1999 truet han en annen nabo med et en machete på grunn av eiendomsrett til et tilstøtende tomt. Da han ble dømt til videre psykiatrisk behandling forsvant han, og da man fant ham ble han fengslet sent i 2000. Han sonet i Marquette fengsel fram til 2004, da han ble plassert på sykehjem. Han døde der sent i 2005.
I løpet av karrieren gjorde han flere album i eget navn, pluss at han er å høre på flere innspillinger med Chet Baker på selskapet Prestige, Junior Cook, Red Garland, Dexter Gordon, Abdullah Ibrahim, Yusef Lateef, Max Roach / M’Boom, Charles McPherson, Blue Mitchell, David Newman, Sonny Red, Red Rodney, Hilton Ruiz, Shirlet Scott, Woody Shaw, Horace Silver, Sonny Stitt, Buddy Tate og John Wright.
På «Understanding» møter vi han sammen med trompeteren Woody Shaw, saksofonisten Carlos Garnett, pianisten Harold Mabern og bassisten Cecil McBee, i et liveopptak tatt opp av Kevin Gray og Left Bank Jazz Society på The Famous Ballroom i Baltimore den 1. november1970 utgitt på 3 LPer på 180 gram vinyler, pluss et omfattende hefte med sjeldne bilder, og intervjuer med Carlos Garnett og Cecil McBee. I tillegg får vi en tekst av journalisten Herb Boyd, som var en god venn av Brooks, altsaksofonisten Charles McPherson, som vokste opp med Brooks, og trommekollega Louis Hayes med flere.
Prosjektet ble til etter et ønske fra Reel til Real Recordings om å gi et positivt bidrag til Black Lives Matter. Ideen var en feiring av talentet, motet og ånden til de svarte musikerne som skapte en tidløs og universell kunst, med erkjennelsen av at urettferdighetene for 50 år siden fremdeles er med oss. All inntekt fra salget albumet går direkte til The Detroit Sound Conservancy.
Det hele starter med en kort introduksjon til konserten, før det hele «racer» av gårde med låten «Prelude to Understanding», som etter drøyt 20 minutter går over i «Understanding», som man tidligere har hørt på platen «The Free Slave» utgitt i Brooks navn i 1972, hvor både Shaw og McBee medvirker. Her tar de det litt ned, men samtidig er låten fyllt opp med energi fra Brooks i bakgrunnen, og det føles som er midt inne i en jam session fra 60- eller 70-tallet med en ytterst pågående Woody Shaw i «førersetet». Og allerede fra start er Brooks helt framme på «tuppa» og sparker Shaw til å yte maksimalt. Vi får gjennomgående lange låter, hvor den korteste, avslutningssporet «The Theme» varer i drøyt fire minutter, mens den lengste, «Taurus Woman» strekker seg over en drøy halvtime.
Og det var jo ofte slik på jam sessioner i «tidligere tider». Man startet ett sted, og så man hvor lenge det var ideer nok til å fortsette. Og her synes jeg det yngler av gode ideer, ikke bare fra Shaw og Brooks, men også fra Mabern, som egentlig ikke er min favorittpianist, men som fungerer fint her, og Cecil McBee komper strålende, og hans bass-solo i «Prelude to Understanding» holder som ei kule. Den som egentlig er mest anonym, er saksofon Carlos Garnett, men der hvor han kommer inn, bidrar han med energisk og tøft spill.
Etter de to «Understanding»-låtene får vi Charlie Parkers «Billie’s Bounce», og vi er tilbake i jam session-kjøret, hvor det var viktig å markere seg. Og her er det Garnett som går først ut med en solo som det «lukter svidd» av. Og det er Shaw som får oppgaven med å «hoppe etter Wirkola». Men Woody Shaw var aldri en musiker som la noe imellom, så det går ikke mange sekundene får han er oppe i samme turtall som Garnett, og vi får en solo som får tapeten til å flærre av veggene.
Så følger «Zoltan», som dekker hele D-siden i denne samlingen. Her er det mer energi fra Shaw i starten over en heidundrende fest fra Brooks trommer, hvor Shaw virkelig får kjørt seg, og det er egentlig bare å gi seg over. Garnett tar over, og bygger opp en fin solo som starter fint et stykke under der hvor Shaw sluttet, men som bygges kraftig opp etter hvert.
I «Taurus Woman» er det tid for å få igjen pusten litt, men ikke for lenge. De to blåserne legger fint i vei i temaet over et litt for oppmikket piano (som egentlig gjelder for hele innspillingen), før Garnett «legger i vei på langtur uten trening». Men Shaw følger med på turen, og det hel utvikler seg til en himmelsk orgie i intensitet fra de fem. Denne herligheten varer i 32 minutter og 25 sekunder, og om musikerne trengte ekstra surstoff etter denne låta, vet jeg ikke, men mye kan tyde på det etter denne energiutladingen. Riktignok får blåserne hvilt seg litt i McBees fine solo, hvor han blir assistert av Brooks perkusjon, får Brooks overtar soloarbeidet før vi får temaet igjen mot slutten i en relativt «fri» utgave.
Så avslutter de med «The Theme», et tema som ligner de fleste avslutningstemaer slike band hadde på den tiden. Men her gir de seg ikke før de har tatt noen nye runder med solier, liksom for at de skal få tatt ut det aller siste av energi, før de kan gå i koma på bakrommet.
Jeg husker tilbake på denne tiden hvor en rekke amerikanske musikere gjestet Skandinavia, og satte de små klubbene rundt om i kok. Og denne sessionen er intet unntak. Her er det om å gjøre å spille de andre musikerne «av» scenen, og alle fem gjør hva de kan for å få det til. Og ingen av musikerne nøyer seg med «en runde eller to» når de skal gjøre solo. Her tar de hele reisen, og det høres ut som de ikke gir seg før hjernen melder klart fra. Og bakerst koker det hele veien i trommene til Brooks, og han sparker og slår i alle retninger, men aldri slik at de andre faller av. Nydelig og grådig tøft!
Dette er blitt en av de tøffeste klubbkonsertene jeg noen gang har hørt på plate, særlig når det gjelder energiutladninger, som er helt på høyde med noen plater og konsertopplevelser jeg har hatt med for eksempel George Adams / Don Pullen Quartet. Og det gledelige ved dette liveopptaket var at det er med noen av de mange musikerne som også turnerte rundt på små, avsidesliggende jazzklubber i Nord-Europa på den tiden. Jeg tror det var mange som virkelig oppdaget den gode jazzen på disse konsertene. Og hadde denne gjengen besøkt en klubb i nærheten av der jeg befant meg på den tiden, så hadde jeg fått nye favoritter. Men her får vi dem på 3 LPer, som skal bli spilt på volum 11,5 i lang tid framover. For tøffere enn dette, blir det ikke!
Platen utgis på Record Store Day (på 3 LPer) og om noen dager som 2 CDer, men jeg vet av innholdsrike plateforretninger som allerede har den i hyllene.
Jan Granlie
Roy Brooks (dr), Woody Shaw (tp), Carlos Garnett (s), Harold Mabern (p), Cecil McBee (b)
