Kvartetten Catharis blir ledet av trombonisten Ryan Keberle, som i magasinet Jazz Times ble kåret til årets i 2020, og de er blitt hyllet av Los Angeles Times for sin «potente blanding av filmatisk sveip og frodige, ørefangende melodier». Keberle har spilt mecd Martia Schneider, og vi har anmeldt to av platene til hans Collektivo Do Brasil, samt en utgivelse med trioen Reverso (med Frank Woeste på piano og Vincent Courtois på cello), Catharis samler elementer av kammermusikk, søramerikansk folkemusikk og indierock innenfor en tradisjonell jazzramme, noe som resulterer i en lyd som har begeistret publikum over hele verden i nesten et tiår. I Catharsis kombineres den sterke blåserrekka med Keberle og saksofonisten Scott Robinson (tidligere trompetisten Michael Rodriguez) med kompet til bassisten Jorge Roeder og trommeslageren Eric Doob. Gitaren og vokalen til Camila Meza har også kommet til å forme bandets kjemi og ensemblelyd.
Bandet debuterte i 2012 med Music Is Emotion, fulgt av Into the Zone i 2014 og Azul Infinito i 2016 (de to sistnevnte ble utgitt på Dave Douglass Greenleaf-label). Billboard valgte Azul Infinito som et av «fem jazzalbum du trenger å høre». I 2017 vendte Catharis oppmerksomheten mot politisk uro i USA med protestalbumet Find the Common, Shine a Light, som ble rost i pressen som et «upretensiøst intelligent og dypt rørende» album. I 2019 ga Keberle og Catharsis ut sitt forrige album, The Hope I Hold, med tekster og inspirasjon hentet fra Langston Hughes’ dikt, «Let America be America Again». Albumet fikk ros fra New York Times som skrev at «alle disse tonene gir den vakre, utstrakte energien, og gjør Keberles komposisjoner til store, åpne lerret» og Wall Street Journal sa at «den ordløse vokalen, tekstene og soloene kommer fra en nydelige vev av musikalske teksturer».
På deres nye album får vi også et snev av politikk, blant annet med komposisjoner av Victor Jara («La Unico Que Tengo», en låt av Milton Nascimento («Vera Cruz»), en kollektiv komposisjon, en låt av Eric Doob («Cycle»), en av Jorge Roeder («Hammersparks») og seks komposisjoner av Keberle. Og innspillingen er gjort i Figure 8 studio i Brooklyn den 6. og 7. september 2023 og 18. april 2024.
De åpner med Keberles «Throwback Moves», som «rusler» fint av gårde med trombonen og saksofonen i front. Jeg vet ikke om jeg lar meg helt begeistre av at Keberle i tillegg til trombone trakterer wurlitzer, for det skaper en slags jazzrock-følelse som minner meg litt for mye om tidligere tiders litt for kommersielle jazz. Og selv om Meza avleverer en fin gitarsolo, får meg ikke helt til å «tenne» på lydbildet. Og med ordløs vokal på toppen av blåserne tar meg umiddelbart en del tilbake i tid, til en periode hvor mye av jazzen sto litt for stille etter min mening.
«Sound Energy» er også gjort av Keberle, og er roligere, med ordløs vokal og trombone i front. Dette er en fin ballade, hvor Meza spiller fint gitar, sammen med «helt riktig» vokal og med fint trombonespill, før vi får Victor Jaras «La Unico Que Tengo», også med fin vokal fra Meza som tar oss til Chile med til hennes del av verden. Og det kommer godt fram at Keberle har et godt øye til den sør-Amerikanske musikken.
Og slik fortsetter de med Roeders «Hammersparks» hvor han raser av gårde med frapperende bass-spill under trombone og gitar. Dette er en låt som tar oss rett inn i jazzrocken, og ikke den mest spennende av sorten, selv om bass- og trommespillet bryter de fleste «fartsgrenser», og vi får fint gitar og trombonespill, før vi får Keberles «Key Adjustment» hvor Keberle spiller piano som kombineres fint med gitaren, og Roeder får briljere på bassen, før vi får Milton Nascimentos «Vera Cruz» med mer fin vokal fra Meza, før lydbildet blir litt for tilbakeskuende med wurlitzer-spill. Men på grunn av Mezas fine vokal, blir dette en fin av behagelig låt, og i hennes gitarsolo kan vi høre at to av forbildene hennes er George Benson og Pat Metheny. Her leverer Keberle også en fin trombonesolo, som visert hvilken eminent utøver han er av trombonekunsten.
Så følger Keberles «Sonic Living», nok en gang med trombone, ordløs vokal og gitar i front og, heldigvis, med piano, men med en slags sør-Amerikansk jazzrock-følelse, før vi får Doobs «Cycle»,en fin ballade hvor trombonen skinner, Keberles litt lette «Arbor Vitae», som igjen tar oss med til Sør-Amerika. Her får vi en fin, og nesten Stan Getz-aktig tenorsaksofonsolo fra Robinson, før de går mot slutten med den kollektive «Shine Intro» med Mezas gitar og Keberles trombone og Keberles «Shine». Litt mye synth i «monitor» og litt for mye «gammelt» lydbilde, men med fint gitar- og trombonespill.
Dette er blitt en helt ok plate med to musikere med minst to bein i Sør-Amerika (Keberle og Meza), og to med jazzrocken godt innenfor skjortekravene. Det jeg legger mest merke til er det gode samarbeidet mellom Mezas vokal og gitar og Keberles utmerkede trombonespill, og jeg er overbevist om at dette er jazzmusikk som vil ta kvartetten til en rekke jazzklubber «over there». Men for oss her oppe i nord, blir dette litt for tilbakeskuende til en tid hvor det var altfor mye «ræl» i jazzen. Men det er fire utmerkede musikere, som fremfører denne musikken på beste måte.
Jan Granlie
Frank Keberle (trombone, Wurlitzer, Roland Juno synthesizer, piano, vocals), Camila Meza (guitars, vocals), Scott Robinsom (tenor saxophone), Jorge Roeder (double bass), Eric Doob (drums, percussion)
