Når den svenske bassisten Dan Berglund og landsmannen og trommeslageren Magnus Öström går i kompaniskap med den norske pianisten Bugge Wesseltoft og starter bandet Rymden, går tankene automatisk til Berglund og Öströms medvirkning i trioen e.s.t. som ble oppløst etter pianisten Esbjörn Svenssons tragiske drukningsdød for noen år siden.
Det blir at man automatisk sammenligner de to trioene, enten man vil eller ikke, for de to svenskene spiller jo slik bare de kan, og Bugge Wesseltofts pianospill har aldri ligget langt unna Esbjörn Svenssons måte å traktere tangentene på.
Men de starter friskt med de to låtene «Rymden – Reflections» og «Rymden – The Odyssey», og energien i disse to låtene prøver jeg å holde på armlengdes avstand fra e.s.t., men det er ikke enkelt. Jeg ser nærmest Svensson for meg hvis jeg lukker øynene mens disse låtene spilles.
Mer originalt blir det kanskje med «The Peacemaker», hvor trommelyden er mer «moderne» og Wesseltoft spiller el-piano. Det låter fint, og hele veien gjennom er det en iboende energi i musikken som jeg kan like. «Pitter-Petter», er nesten en barnevise, hvor Wesseltofts «lyse» og smilende pianospill fører an over et litt tungt komp, mens «The Lugubrious Youth Of Lucky Luke» er en mer svevende sak som i alle fall fjerner trioen fra e.s.t. En fin og spennende «lek» hvor de tre kommuniserer fint.
Så får vi «The Celestial Dog And The Funeral Ship» (noen snedige titler som dukker opp her!). Den følger godt opp forrige spor og Berglunds strykebass leverer en fin avdeling. Hvis jeg ikke tar helt feil, så var det i Bergen denne trioen spilte offentlig første gang. Derfor også komposisjonen «Bergen», som syder av bergensk optimisme og driv. En fin hyllest til byen, og den må ha vært gjort en dag det var sol i byen. Og Wesseltofts spill her er formidabelt!
«Råk – The Abyss» er noe helt annet, kun med Öströms cymbaler, som brygger opp til storm i kastene. Denne soloavdelingen går over i «Råk», som er en relativt tung låt hvor man føler at de tre har beveget seg farlig nært rocken. Wesseltoft har fint driv i el.pianoet, og de to svenskene legger en litt Weather Report/Miles Davis-bakgrunn for nordmannen.
Så tar de det igjen ned i «Orbiting», som virker som en intro til avslutningssporet, «Homegrown», hvor Wesseltoft er i tet med fint og nesten sangbart spill, og vi føler gjen at vi er inne i e.s.t.-land.
Når man gjør en slik innspilling, så må man nærmest være forberedt på at sammenligningen med e.s.t. vil komme. Det tror jeg de tre musikerne har vært fullt klar over. Derfor har de kanskje også lagt inn «strekk» for at nærheten til Skandinavias «hippeste» jazztrio gjennom tidene ikke skulle bli for tett. Men jeg synes bare de tidvis klarer å unngå det med denne innspillingen.
Men så kan man jo spørre seg hva de skulle gjort for ikke å havne i denne «fella»? Når vi får trommeslageren og bassisten fra e.s.t. med en pianist som jeg er sikker på har hele e.s.t.-produksjonen stående i platehylla, og som tydeligvis er inspirert av Esbjörn Svensson, så må vi nesten forvente at de blir liggende i nærheten musikalsk. Og siden 2/3 av e.s.t. er med i trioen, så må det være helt lovlig. Det blir overhodet ikke noe plagiat, men langt der bak i hjernen ligger selvsagt e.s.t. og lurer. Jeg tror kanskje Esbjörn Svensson, uansett hvor han oppholder seg, vil nikke anerkjennende til denne innspillingen, så får vi gamle grinebitere bare ha det så godt.
For uansett har de tre gjort en fin plate, som kan være starten på et ytterst fruktbart samarbeid over landegrensene.
Jan Granlie
Bugge Wesseltoft (p, keys), Dan Berglund (b), Magnus Öström (dr)
[amazon_link asins=’B07KM2RLDP’ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’5c2e81f9-9ad2-4df8-a099-03b2e5cae427′]
