Fans av japansk litteratur kan gjenkjenne tittelen på Montreal-cellisten Sahara von Hattenbergers nye album, som å ha blitt lånt/stjålet fra den anerkjente forfatteren Haruki Murakamis mest kjente fantasiroman i tre bind, 1Q84. Historien starter i 1984 og følger en ung kvinne ved navn Aomame mens hun reiser til et parallelt univers – et nesten identisk med vårt eget, bortsett fra noen få uhyggelige forskjeller. Hun kaller denne parallelle virkeligheten 1Q84 (‘Q’ uttales Kyuu, på samme måte som tallet 9 uttales på japansk.) I 1984 fullførte også komponisten Claude Bollings Suite for Cello og Jazz Piano Trio – «og enten det var hans intensjon eller ikke, fungerte denne nye musikken som en motgift mot tidens angst», som det sies i presseteksten. «Massiv inflasjon, AIDS-epidemien, økonomisk uro, en overveldende frykt og besettelse av teknologi – alt dette dukket opp i tidsånden».
Sahara von Hattenberger er cellist fra Vancouver i Canada. Som utdannet ved Schulich School of Music ved McGill University, (B.A. 2016 / M.M. 2018). Hun fullførte hovedstudiene med Matt Haimovitz, Brian Manker, Ariel Barnes og Elizabeth Dolin med tilleggsveiledning fra Colin Carr, Johannes Moser, Phillipe Muller og nordmannen Truls Mørk. Etter å ha fullført mastergraden signerte hun med et Tokyo-basert musikkbyrå og bodde i Japan 2019 til 2020. Etter å ha jobbet som solist og turnert mye rundt i landet, returnerte hun til Canada under pandemien. I løpet av denne tiden startet hun Duo Kogarashi, et ensemble dedikert til å fremme kulturell utveksling mellom Japan og Canada. I fjor mottok hun et stipend fra Canada Council of the Arts for å komponere to nye verk for cello og piano som fremmet japansk kultur i Canada.
På denne dobbeltCDen får vi på den første platen Claude Bollings «Suite for Cello and Jazz Piano Trio», mens vi på den andre CDen får komposisjoner av Malcolm Sailor («Night Path»), Remy Le Boeuf («Air Chrysalis»), Kate Bush («Running up that hill»), arrangert av Le Boeuf, og Jeffrey Fong («Rondo Squillibrato»), og med seg på platene har hun den New York-baserte pianisten Joanne Kong, bassisten Adrian Vedady og Montreal-trommeslageren Jim Doxas.
I Claude Bollings seks-delte verk på førsteplaten hører vi umiddelbart at dette er musikk fremført av klassiske musikere. Og de seks satsene blir fremført på beste måte. Og det går ikke lang tid før jeg legger merke til det utmerkede cellospillet til von Hattenberger. Og Bolling har skrevet et verk som har mye jazz i seg, hvor spesielt pianospillet er fremragende. Men om de går utenfor «blekkene» særlig mye, er jeg slett ikke sikker på, for dette virker nøye planlagt og innstudert. Selvsagt forekommer det improvisasjon i solo-sekvensene, men det er von Hattenbergers cellospill vi legger mest merke til.
På den andre platen blir det mer jazz. De åpner med «Night Path» av pianisten Malcolm Sailor, men selv om de her gjør forsøk på å spille jazz, hører man at både pianisten og cellisten har litt for mange bein i det klassiske. Derfor blir musikken litt for «søtladen» og «enkel» til at jeg helt «tenner» på fremførelsen.
«Air Chrysalis» av saksofonisten og den ene delen av brødrene Boeuf, Remy Le Boeuf, fungerer bedre. Her svinger det upåklagelig, men altfor strukturert og beregnende, til at undertegnede lar seg helt rive med. Fint cellospill og et helt ok pianospill, men det føles som om trommeslageren vil ha mer «swung» enn de andre musikerne, så det faller raskt inn i et litt for klassisk landskap.
«Running up that hill» (på noen utgivelser med tittelen «Running Up That Hill (A Deal with God)») er en komposisjon av engelske Kate Bush. Den ble gitt ut i Storbritannia som hovedsingelen fra Bushs femte studioalbum, Hounds of Love, på EMI Records i 1985. Her er arrangementet gjort på fint vis av Remy Le Boeuf, men selv om arrangementet inneholder mange av de kjente elementene i Bush sin musikk, så er det først i b-delen, hvor vi får fint pianospill over rytmiske trommer, at jeg synes det løsner. Og når celloen kommer inn låter det fint. Men fremdeles hører vi at det er dyktige, klassiske utøvere i front i form av cello og piano.
Så avslutter den med den kantonesiske komponisten Jeffrey Fong, som er bosatt i Montreal sin «Rondo Sqillibrato». Her får vi heftigere og tøffere spill av de dyktige musikerne. Fint piano- og bass-spill, men med altfor «ivrig» trommespill. Men dette er kanskje den mest interessante delen av de to platene. For selv om man hører det er klassisk, er det tett opp i det samtidsmusikalske i første delen, før det blir nesten romantisk i cellospillet i b-delen, før de er over i den hurtige rondoen, med fint cellospill.
Dette er blitt en helt ok utgivelse, for den som liker Claude Bolling og «kretsen omkring ham». For den andre platen er nesten som en videreutvikling av Bollings musikk, noe det gjerne gjør når det er de samme musikerne. Men jeg hadde håpet at de kunne slippe seg litt mer fri fra det klassiske, og heller vie seg mer til improvisasjonen.
At musikken skal ha noe som helst å gjøre med Murakamis verk, klarer jeg ikke helt å forholde meg til. Jeg har lest de tre bindene med stor glede, men min opplevelse av bøkene er adskillig mer spennende og interessante enn musikken vi får servert her. Og at det skal være en slags kommentar på den dystre tiden vi nå lever i, klarer jeg ikke helt å sette meg inn i.
Jan Granlie
Sahara von Hattenberger (cello), Joanne Kang (piano), Adrian Vedady (double bass), Jim Doxas (drums)
