Saksofonisten, komponisten og bandlederen Sam Newbould er født og oppvokst på landsbygda i Nord-England, men er nå bosatt i Amsterdam. Han er en produktiv komponist, ogpå internett kan man lese blant annet følgende om saksofonisten: «Komposisjonene hans kombinerer en lidenskap for historiefortelling med en klarhet og originalitet beskrevet som fantastisk. Noen ganger innadvendt og intim og så sprudlende igjen». Som bandleder har man med seg noen av de beste, unge improvisatorer som holder til i Amsterdam, sikkert med bakgrunn fra den fine jazzutdanningen i byen, som «kombinerer sine kreative, musikalske ideer med et talent i verdensklasse» (UK Vibe). Med et rykte som begynner å spre seg internasjonalt, har kvintetten blitt invitert til å spille blant annet på North Sea Jazz Festival, Love Supreme Festival og på klubbene Bimhuis og Vortex.
Debutalbumet Blencathra fra 2019 ble hyllet av Windout magazine som «en musikalsk mosaikk av futuristiske ideer og indie-jazz-harmonier».Inspirert av oppveksten hans i Nord-England, høstet hans andre album, Bogus Notus (ZenneZ Records) mye ros i den nederlandske og britiske pressen. Hans tredje album Homing er mitt første møte med altsaksofonisten.
Platen er inspirert av – og oppkalt etter – hans midlertidige adopsjon av en brevdue fra Polen. I presseskrivet gjør de det spennende med å hevde at «Ved å kombinere humor med tristhet, drama med banalitet og virtuositet med enkelhet, er Homing hans mest personlige og dristige musikalske utgivelse til nå».
«I motsetning til brevduen, er ikke hjemmefølelsen min knyttet til et bestemt sted lenger, og albumet er inspirert av prosessen med å bygge en ny hjemmefølelse», sier han.
Med seg på albumet har han tenorsaksofonisten Bernard van Rossum, pianisten og keyboardisten Xavi Torres, bassisten Jort Terweijn, trommeslageren og perkusjonisten Guy Salamon og vokaalisten Beth Aggett, og vi får 11 låter komponert av Newbould.
De starter med «Barba tenus sapientes», og etter å ha fulgt den «frie og friske» delen av den nederlandske jazzen i mange år, hadde jeg regnet med noe helt annet enn det vi får servert i åpningslåten. For dette låter veldig konvensjonelt, og befinner seg et godt stykke unna det vi, for eksempel, har fått servert fra musikerne som er og har vært en del av for eksempel ICP Orchestra, Willem Breuker Kollektief, i company og andre i de «friskeste og friere» delene av den nederlandske jazzen.
Åpningen er fin nok. Saksofonspillet er det ingen ting å si på, og bandet fungerer helt fint. Og hadde dette vært en låt laget av noen av de ledende musikerne fra USA, hadde jeg sikkert sett/hørt annerledes på det. For man forventer gjerne noe helt eget når musikerne har adresse i Amsterdam.
Andresporet «Below the elbow», fortsetter litt i det samme landskapet. Og etter at den første «skuffelsen» har lagt seg, og jeg lytter med litt andre og åpnere ører, oppdager jeg at det er mange kvaliteter i bandet som ikke skal underkjennes. For i andresporet låter det fint. Komposisjonen er fin, og spillet er drivende, med et relativt enkelt tema som Newbould og, ikke minst, Torres, spinner videre på, på en fin og kreativ måte.
Og slik fortsetter det med den neddempede «Anglesey» med el.piano, synth eller wurlitzer. Dette er en lys og fin ballade, hvor Newbould spiller fint altsaksofon, før vi får tittelsporet «Homing», som er en relativt «sprelsk» sak med fint tenorsaksofonspill. «Little boy ghost» er nok en ballade, som kanskje er den låten som minner mest om en slags hjemlengsel, selv om jeg har litt vanskelig for å forstå at noen skal lengte hjem til Nord-England til fordel for Amsterdam. En fin pianointro tar oss inn i et relativt stillegående og fint landskap, før vi får «Odd jobs», «BTE reprise 1», den friskere «Believe you me», «Twinkle twinkle» og «BTE reprise 2», før de avslutter med den fine og svingende «Dog Dance», som med wurlitzeren minner mye om en del av de utgivelsene som de senere årene er kommet fra selskapet Blue Note, med amerikanske saksofonister som skal «erobre» den amerikanske jazzscenen.
Og man skal ikke se bort fra at dette er en utgivelse som kan selge godt i Sambandsstatene, like mye som i Europa. For musikken har mye mer amerikansk over seg enn nederlandsk.
Newbould er en utmerket komponist og saksofonist, og med pianisten Xavi Torres har han en medmusikant som trekker musikken i riktig retning. I tillegg har han alliert seg med et fint band, som forstår den musikken han har kommet med. Platen er variert i uttrykket, og selv om jeg hadde håpet å få elementer av den frie galskapen man ofte forventer fra unge musikere med tilhold i Nederland, så godtar jeg at han kommer fra Nord-England, og ser «lenger» ut i verden enn musikken fra «tidligere tider» fra «de gamle» i Amsterdam og omegn.
Han har rett og slett laget en fin plate, med fine og varierte komposisjoner, sammen med en gjeng utmerkede musikere. Og hans altsaksofonspill er utmerket, sammen med, spesielt pianospillet. Men det er ingenting å utsette på noen av de medvirkende musikere, så dette er et band jeg ser fram til å møte igjen.
Jan Granlie
San Newbould (alto saxophone, clarinet, vocals), Bernard van Rossum (tenor saxophone), Xavi Torres (piano, synthesizer, wurlitzer), Jort Terweijn (double bass, electric bass), Guy Salamon (drums, percussion), Beth Aggett (vocals)
