Sandra Borøy er født i 1992, og er en norsk vokalist, komponist og tekstforfatter. Hun ga ut sitt debutalbum «Sus» i 2016 på Losen Records – en plate som fikk mye ros både nasjonalt og internasjonalt, selv om tekstene ble fremført på norsk. Hun har en master i utøvende rytmisk musikk fra Universitetet i Agder og Høgskolan for Scen och Musik i Gøteborg, og om henne sies det at hennes uttrykk er særlig influert av nordisk jazz, improvisasjon, visetradisjon og soul. Hun har bakgrunn som korist og solist i ulike konsepter, og komponerer musikk for flere konstellasjoner. Hun er også aktiv som kordirigent og musikkpedagog.
Nå er hennes andre album Paralleller ute. Her får vi 10 låter hun selv står ansvarlig for, og med seg i bandet har hun Idar Eliassen Pedersen på trompet og flygelhorn, Simen Skrebergene på gitar, Asle Bråthen på bass, Marius Trøan Hansen på trommer og perkusjon og John Rune Jakobsen på saksofon.
Det er noe eget med flere av de yngre, norske (og skandinaviske) musikerne. De er velutdannede og ytterst dyktige instrumentalister, men det er noe med den nyere, norske popmusikken, hvor alle kvinnelige vokalister skal omtales med fornavn, og som ligger i det samme musikalske landskapet. De er blitt rost opp i skyene av den norske pressen, og flere av dem har fått et navn internasjonalt. Det har ført til at vokalister også fra andre sjangere forsøker seg litt i det samme landskapet, i stedet for heller å se til de mer erfarne og utmerkede vokalistene Norge, Sverige og Danmark har innenfor jazzen.
Den godeste Borøy har også, tydeligvis, blitt påvirket av sine kolleger innenfor popmusikken, og skrevet låter som går helt greit inn i et slags pop-konsept, men hvor hun omgir seg med jazzmusikere, som tar musikken inn i en annen retning, og vi får en slags pop/jazz hvor flere amerikanske vokalister dukker opp i bakhodet, men hvor det gjennomgående høres norsk ut.
Hun er en avslappet og god vokalist, og hun skriver helt ok melodier og tekster. Og hun omgir seg med dyktige musikere som forstår hvor hun vil med musikken. Hun har en litt lys stemme som fungerer fint i de låtene hun har skrevet, og spesielt synes jeg vi får fint trompetspill fra Idar Eliassen Pedersen og fint gitarspill av Simen Skrebergene. Og de andre musikerne følger henne i «tykt og tynt» og er med på å gjøre denne platen til en hørbar seanse.
Nå vil kanskje ikke platen surre i min spiller altfor ofte. Til det synes jeg det blir litt for lite dynamikk, variasjon og nyskaping i det vi får servert. Og musikken blir litt for lik litt for mange andre band innenfor den yngre delen av den skandinaviske jazzen. Men innimellom kan det være deilig å sette på en slik plate, som ikke krever altfor mye av kropp, hode og sjel.
Jan Granlie
Sandra Borøy (v, rhodes), Idar Eliassen Pedersen (tp, flh), Simen Skrebergene (g), Asle (b), Marius Trøan Hansen (dr, perc), John Rune Jakobsen (s)
