Å starte en CD med en uakkompagnert intro til en ballade tyder på en viss selvsikkerhet fra hovedsolisten på denne doble CDen med den unge amerikanske pianisten Christian Sands i selskap med den danske bassisten Thomas Fonnesbæk og den, nærmest legendariske trommeslageren Alex Riel. Platene er innspilt i Jazzhus Montmartre, i oktober 2014. De tre musikere hadde ikke truffet hverandre før, men fant allerede første kvelden fram til et felles beat og utviklet det gjennom de neste konsertene.
Den unge Christian Sands, som til daglig er pianist i bassisten Christian McBrides trio har, efter mange besøk i København, fått nærmest kultisk status i Jazzhus Montmartre. Det er fortjent: Den elegante amerikaner har en teknikk og en feeling, som kan måle seg med de aller største, og hans vesen er generøst og lekent. Og slik er også hans spil – virtuost og med en utviklet evne til at swinge både dypt og vedvarende.
26-årige (Sylvester) Christian Sands er født i Connecticut i det nordøstlige USA, og rent stilistisk er vi tilbake i tiden. Hans fantastiske teknikk og sikre smak peker ikke framover. Sands’ fokus ligger i stedet på den «klassiske» pianotrioen, hvor han endevender standardnumrene, og det meste i nærheten. Vi har med andre ord i tradisjonen etter Red Garland, Wynton Kelly, Hank Jones og Oscar Peterson.
Æren for denne vellykkede utgivelsen er naturligvis ikke Sands alene. Det nye store kompet i dansk jazz, bassisten Thomas Fonnesbæk og trommeslageren Alex Riel, er hele tiden frampå og støtter, dytter og utfordrer Sands i flere av jazzens standardlåter, og underveis leveres det fremragende triojazz. Man kan rolig si, at Fonnesbæk raskt er på vei til at sette seg på bastronen, som har stått relativt tom siden Niels Henning Ørsted Pedersen (NHØP) forlot vår verden. Og det er som om NHØPs gamle kollega, Alex Riel ikke har spilt mer inspirert enn i disse opptakene, siden tiden med NHØP.
Det er blitt en trioutgivelse med internasjonalt format, platen har flott og intim lyd og det hele er blitt et fremragende vitnesbyrd på at god, gammeldags triojazz stadig kan utfordre og glede.
Det hele åpner med Victor Youngs «Stella By Starlight» i en relativt lang versjon, som swinger storartet hele veien. Deretter følger som perler på en snor, Dr. Billy Taylors «Lonesome Lover», Miles Davis «So What» med en nydelig intro fra Fonnesbæk, før Sands og Riel kommer smygende etter den velkjente bassintroen, Ellingtons «In A Sentimental Mood», som gjøres som en nesten stillestående ballade, men som er ytterst sjarmerende, med en nydelig bassolo fra Fonnesbæk, før den første CDen rundes av med Cedar Waltons fine «Bolivia» hvor Sands får briljere med strålende pianospill.
CD2 åpner med Bobby Timmons «Moanin’», hvor temaet gjøres av Fonnesbæk før Sands og Riel kaster seg ut i et vanvittig flott driv, før de tar det helt ned, og vi får den gamle sliteren «Body And Soul» i en flott og annerledes versjon. Her leker Sands seg i drøyt tre minutter med en nydelig improvisasjon rundt temaet, før alle tre glir inn i det velkjente temaet. Deretter følger den eneste originalen på plata, Sands egen «Sand Dune», kanskje den minst interessante låten på plata, og Mary Lou Williams «Syl-O-Gism» som gjøres i en helt ok versjon, men som dessverre ikke skiller seg ut, før det hele avrundes med en usigelig vakker versjon av Frank Churchills «Someday My Prince Will Come», som må være en av de vakreste jazzlåter som er skrevet.
Alle tre musikerne har hatt noen gode kvelder på Jazzhus Montmartre disse dagene. Det oser av overskudd og spilleglede fra alle tre, spesielt merker man seg det utsøkte bass-spillet til Thomas Fonnesbæk (sjekk han også ut på duoplaten med vokalisten Sinne Eeg på Stunt Records), som har beviser at han er på vei opp på basstronen hvor NHØP satt tidligere.
Christian Sands (skulle nesten tro han kom fra Sørlandet i Norge, eller at det var et pseudonym), spiller med en nesten skremmende god oversikt, og med røttene godt plantet i pianotradisjonen, langt fra de pianotrioene som de senere årene har blitt så populære (e.s.t., Tord Gustavsen, Michael Wolny etc.). I tillegg har han en lyrisk åre som er helt særegen, og som han virkelig får brukt i denne triosammensetningen.
En annen ting man bør trekke fram ved denne innspillingen, er den fenomenalt fine livelyden, lydmannen på Jazzhus Montmartre har klart å trylle fram disse kveldene.
Jeg er overbevist om at de som var på Jazzhus Montmartre i dagene 9. til 11. oktober i 2014, hadde noen strålende kvelder. Og for de av publikum som hadde passert middagshøyden, og hadde hatt store kvelder på Montmartre på 60-tallet, var nok dette som å sette seg inn i en tidsmaskin.
Dette er rett og slett blitt en fantastisk flott trioplate, som raskt kan bli en plate man bare må ha, og som kan gå over i historien som et must. Platetittelen «Take One» får vi håpe betyr at dette er den første av flere liveopptak fra Jazzhus Montmartre med denne trioen.
Jan Granlie
Christian Sands (p), Thomas Fonnesbæk (b), Alex Riel (dr)
