Sara Serpa er en jazzvokalist fra Lisboa, som på sin nyeste utgivelse har samlet gode venner for spennende musisering. I ti år studerte Serpa klassisk piano og vokal, før hun studerte jazz ved Lisboa-konservatoriet. Etter å ha flyttet til Boston, gikk hun på Berklee College of Music. Hun spilte inn debutalbumet Praia (Inner Circle Music), i 2008, samme år som hun ferdiggjorde en mastergrad ved New England Conservatory. To år senere spilte hun inn Camera Obscura med sin mentor Ran Blake. Og tidlig i karrieren spilte hun med Greg Osby på Village Vanguard, som førte til at hun medvirket på Osbys album 9 Levels.
I de senere årene har han spilt mye med den «yngre garde» av frittgående musikere, og på den nye utgivelsen, samarbeider hun med saksofonisten Ingrid Laubrock, pianisten Angelica Sanchez og cellisten Erik Friedlander. Selv opptrer hun som vokalist, men hun er også oppført som komponist, tekstforfatter, historieforteller og «tegner» …
Om dette prosjektet sier hun selv: «Jeg tenker mange ganger på hvordan vi takler endring og tap. Fra å flytte til et annet land, til å føde eller sørge for en kjær, har de forskjellige reaksjonene mine ofte overrasket meg. Og likevel er livet forandring i seg selv. Noen ganger drastiske, de fleste ganger subtile, går vi alle og beveger oss gjennom konstant forandring. Vi mister oss selv, land, landskap og byer, kjære, tanker og følelser. Jeg skrev denne musikken til en annens historie bare for å innse at jeg skrev min egen historie. Encounters and Collisions skildrer episoder fra livet mitt siden jeg flyttet fra Portugal til USA».
Vi får 18 relativt korte strekk, hvor hun starter med å fortelle om sitt liv i New York, om møter, familie, dagligliv og ting som bekymrer og gleder i storbyen. Dette blir en slags gjennomgående historiefortelling mellom hver låt, mellom også inne i noen av låtene. Det fører til en helt spesiell nærhet i de ni melodiene, hvor hun blir kompet på utmerket måte av Laubrock, Sanchez og Friedlander.
Hele veien gjennom er det Serpas stemme som er det aller viktigste, men uten de tre musikerne, eller ved bruk av tre andre musikere, ville utgivelsen blitt en annen. Av de tre medmusikerne er det, utvilsomt, Sanchez som stikker seg mest fram. Hun er en utmerket pianist, som har en fin personlighet i spillet, som er teknisk briljant og ytterst fint. Laubrock er ikke den som stikker seg mest frem på denne utgivelsen, men der hvor hun slipper til med sine meninger i soloer, viser hun seg nok en gang fram som en utmerket og spennende saksofonist. Hennes tone er relativt lett gjenkjennelig, og har en litt «tynn» og «tørr» tone, men som alltid fungerer i de sammenhengene hun medvirker. Og Friedlanders cello, i stedet for bass, gjør lydbildet spesielt.
Serpa er en kreativ vokalist, som med ordløs vokal lager spennende improvisasjoner som innimellom blir en kontrast til instrumentalistene, men som, i hovedsak, danner en fin helhet det er spennende å følge. I de tilfellene hun «skjærer» litt ut, føler jeg at alt er planlagt, og at hun «tar seg en tur på egen hånd», som illustrere det å være en personlig og særegen kunstner i USA og New York, hvor man helst skal passe inn i «systemet».
I de sekvensene som gjøres på duo med vokal og cello, blir dette en følsom og vakker del av musikken, og med Sanchez utmerkede pianospill både som solist og ensemblemusiker, skapes det ofte en alvorlig undertone i historien, som kan antyde at ikke alt er like mye «en dans på roser» i USA. Men, så vidt jeg vet, så oppholder disse musikerne seg i det kreative og liberale kunstnerlivet i Brooklyn, hvor jeg forestiller meg at det er enklere å leve enn i, for eksempel, Midt Vesten, hvor etterkommerne av oss skandinaver dominerer den mest konservative og Trump-vennlige delen av landet, ved siden av Sør-statene.
Etter å ha spilt gjennom platen noen ganger, forsøker jeg å gå tettere inn i de forskjellige historiene som blir fortalt mellom låtene. Jeg føler dette er blitt en historie mange som flytter fra Europa eller andre «vestlige» land opplever når de flytter til dette ytterst konservative, bakstreverske, byråkratiske og merkelige, store landet, hvor jeg har en følelse av at problemene bare blir større og større. Hun snakker om dagliglivet, møtene med byråkratiet, og hva so skjer hvis man ikke følger den «gylne middelveg» i landet.
Dette er en plate det har vært spennende å lytte til nå etter presidentvalget i USA. Hva vil skje med kunstnere som Sara Serpa (eller Ingrid Laubrock) som har kommet fra Europa for å leve og bo i det som en gang ble kalt «det forjettede land»? Sanchez burde være trygg siden hun er født i USA, men med et utseende som gjør at hun sikkert blir beskylt for å komme fra Sør- eller Mellom-Amerika. Det blir spennende og se hva den nye presidenten og den nye administrasjonen finner på etter tiltredelsen den 6. januar. Men hadde jeg vært dem, ville jeg ha laget en plan B, og vurdert å flytte til et av de tryggere og mer liberale landene i Europa. Og i Norge (og Skandinavia) tar vi, mer enn gjerne, imot såpass dyktige kunstnere.
Dette er blitt en plate alle som vurderer å flytte til USA bør lytte til. Sara Serpa forteller historier som bør få de fleste til å tenke seg om mer enn to ganger. Men hun, og musikerne, forteller historiene på en spennende måte, og med stor kreativitet. Det gjør dette til en fin og, ikke minst, viktig plate i disse usikre tider.
Jan Granlie
Sara Serpa (voice, compositions, lyrics, stories, drawings), Ingrid Laubrock (saxophones), Angelica Sanchez (piano), Eric Friedlander (cello)
