Fiolinisten og komponisten Sarah Bernstein kommer opprinnelig fra San Francisco, men er nå bosatt i New York, og har over en tid laget en musikk hvor hun visker ut grensene mellom kreativ jazz, ny kammermusikk, eksperimentell pop og støymusikk. I løpet av ti album som leder og utallige samarbeid med andre musiker, har hun høstet internasjonal anerkjennelse for sin tverrfaglige musikk og særegne innspillinger. Hun leder det improviserende strykeensemblet VEER Quartet, avantjazzgruppen Sarah Bernstein Quartet, den poetiske minimalistiske duoen Unearthish, og hun spiller solo med tungt bearbeidet stemme/fiolin. For tiden jobber hun med en støyelektronisk duo med trommeslageren Kid Millions, det eksperimentelle synth-popbandet Day So Far, og ensemblespill med trompetisten Dave Scott, cellisten Tomeka Reid, theremin-spilleren Pamelia Stickney og andre. Hun har vært på listene i DownBeat Magazine Critics Poll årlig siden 2015, og vunnet «Rising Star Violinist» i 2020.
I VEER Quartet spiller hun sammen med fiolinisten Sana Nagano, bratsjisten Leonor Falcon og cellisten Nick Jozwiak, og vi får seks komposisjoner av Bernstein, hvor vi tas med inn i et relativt spennende landskap, som beviser at det er fullt mulig å lage spennende musikk uten at det kan kalles direkte «klassik» også for en ren strykekvartett.
Og de fire starter med «Frames No.1», hvor alle fire presenteres både i fint ensemblespill og sømløst og fint solospill. Dette er en relativt lystig åpning, som gjør oss spente på fortsettelsen. Det går over i den mer «krevende» og stillere «News Cycle Progression», hvor vi får spennende ensemblespill som gir oss bilder på noe nesten utenomjordisk, før vi fården litt tyngre «Clay Myth», som nesten kan høres ut som en klassisk, nordisk komposisjon. Også her får vi fine solopartier fra alle fine musikerne, og soliene går nærmest sømløst mellom de fire og ensemblespillet. Fint!
«World Warrior» er nok en litt mer «klassisk» komposisjon, også med strålende samspill, før vi får «Nightmorning», som er som å våkne litt for tidlig en morgen hvor man egentlig godt kunne ha sovet lenge, og planene for dagen er relativt diffuse. Men det er en god morgen, selv om søvnen har forlatt en for godt, og man kan ligge og filosofere over livets mange viderverdigheter og problemer, før de avrunder med «Hidden»
Dette er blitt en fin plate, som om den ikke hadde inneholdt såpass mange jazzelementer, ikke hadde vært like naturlig å anmelde på salt peanuts*. Men her er det mye å lytte til, og her, som i de fleste gode bandkonstellasjoner, er det samspillet og kommunikasjonen, sammen med usedvanlig god kunnskap om instrumentene, som gjør at dette er blitt en spennende og fin plate, i tillegg til de fine komposisjonene.
Jan Granlie
Sarah Bernstein (vio), Sana Nagano (vio), Leonor Falcon (viola), Nick Jozwiak (c)
