Flere gjenutgivelser på CD ramler inn til redaksjonen. Denne gangen er det vokalisten Sarah Vaughans «Live in Tokyo», som har tatt plass i spilleren. Innspilt foran et entusiastisk, men dannet publikum på Sun Plaza Hall, den 24. september 1973.
Sarah Vaughan ble regnet som en av de virkelig store, kvinnelige vokalistene i jazzen, sammen med Billie Holiday, Ella Fitzgerald og noen til. Hun ble født i Newark, New Jersey den 27. mars 1924, og døde 3. april 1990 i Los Angeles. Hun startet egentlig som pianist og organist, som spilte i lokale kirker i perioden 1931-1939. I 1941 vant hun førstepris i en sangkonkurranse på Apollo Theatre i Harlem, hvor Fitzgerald for øvrig satt i husbandet. Her gjorde hun «Body and Soul», og ble sporenstreks innlemmet i pianisten Earl Hines orkester, hvor også Charlie Parker og Dizzy Gillespie var medlemmer.
Hennes første plate i eget navn var innspillingen «East of the Side» som kom i 1945, og derfra gikk det bare oppover.
I Tokyo denne septemberkvelden har hun med pianisten Carl Schroeder, bassisten John Gianelli og trommeslageren Jimmy Cobb, og settlista ser nesten ut som registeret i «The Real Book». Mange standarder, som fremføres på en strålende måte.
Vaughans stemme er litt mørk med litt vibrato, og det er aldri noen tvil om at dette er hennes kveld. Medmusikantene er der stort sett bare for å kompe «dronningen», noe de gjør på en helt grei måte.
Vi får kjente låter som «A Foggy Day», «Poor Butterfly», en nydelig versjon av «’Round Midnight», «Willow Weep for Me», «Misty», «My Funny Valentine», «Over the Rainbow» og en rekke andre låter som er blitt gjort tusenvis av ganger før, men sjelden like bra som her.
Jeg kunne kanskje ønsket litt mer engasjement fra medmusikantene, men selv om de har hatt lyst til å «kline litt til», så blir de nok holdt tilbake av «mor sjøl».
Mesteparten av musikken beveger seg i medium tempo, eller som ballader, men innimellom kjører hun og bandet på, som i den fine «There Will Never Be Another You».
To CDer, med 28 låter, noe jeg tror må være hele konserten dette laget hadde denne kvelden.
Det er interessant å høre Vaughan ha en så stålkontroll på stoffet og stemmen som vi hører her. For venner av klassisk vokaljazz er dette et must. For dere som ikke har et nært forhold til kvinnelige vokalister, så kan jeg nesten garantere at dere kommer til å bli avhengige, og vil sjekke ut andre plater med Vaghan etter denne, for eksempel hennes plate fra 1954, «Sarah Vaughan with Clifford Brown». For dette er avhengighetsskapende og ytterst delikat.
Jan Granlie
Sarah Vaughan (v), Carl Schroerde (p), John Gianelli (b), Jimmy Cobb (dr)
Vedlagte film er fra to konserter hun gjorde på Satin Doll i Tokyo Japan. Sarah Vaughan (v), Frank Collet (p), Bob Maize (b) og Haroldo Jones (dr).
