Trompeteren Sarah Wilson kommer opprinnelig fra California, men i 1993 flyttet hun til New York for å konsentrere seg om musikk, og studerte med trompetistene John McNeil og Laurie Frink og Schoenberg-lærde, Paul Caputo. Gjennom sin tilknytning til «Bread and Puppet Theatre» ble hun raskt musikalsk leder og komponist for Lincoln Center’s Out of Doors Festival sitt årlige dukketeaterprogram. Her var hun musialsk leder i seks år. Etter at hun kom til New York tok hun til seg alle mulige inspirasjoner fra den hektiske musikkliver i byen, og spesielt den nye musikkscenen på 1990-tallet, i komposisjonene sine, og fant nok av byens beste jazzmusikere som hun iviterte inn i hennes musikalske prosjekter.
I 2005 flyttet hun tilbake til California, og fikk raskt et navn innenfor jazzmiljøet etter at hun slapp sin innspilling, «Music for an Imaginary Play», på Evander Music, beskrevet som «stemningsfull, elegant og behagelig kjent på en gang» (Time Out New York). Her samarbeidet hun med tenorsaksofonisten Peck Allmond, gitaristen Steve Cardenas, bassisten Tony Scherr og trommeslageren Kenny Wollesen.
På sin nye plate samarbeider hun med fiolinisten Charles Burnham, gitaristen John Scott, pianisten Myra Melford, bassisten Jerome Harris og trommeslageren Matt Wilson, og alle komposisjonene er gjort av trompeteren selv.
Og det er en ytterst variert plate vi får ta del i. Og fra åpningen, «Aspiration (for Johnny Baddocchi)» og til de avrunder med «Og (for Laurie Frink)» får vi alt fra nærmest klassisk trompetspill, som i åpningen, via vokal, som hun tar ansvaret for selv i «Young Woman (for Myra Melford), en fin ballade, hvor vokalen til Wilsom fungerer helt greit, uten at hun kommer til å bli rost opp i skyene i ettertid som en stor vokalist. Men det er sjarmerende, og med Melford på piano, som alltid er en fryd å lytte til, blr dette en ytterst sjarmerende låt, i et slags pop- eller viselandskap.
Og slik fortsetter det, med komposisjoner hvor man nesten kan høre at komponisten har befunnet seg vel så mye i teaterverdenen som i jazzen.
Det er mange hyllester på denne platen. Og andresporet, «Precence» er skrevet til Carla Bley, og i starten er det nesten som vi hører Steve Swallow på bass, før vi får et lekent gitartema, og selv om man (nesten) kan høre Bleys litt enkle komposisjonsvariasjoner i bakgrunnen, er dette personlig og (litt) klassisk skrevet, nesten som om det skulle være for et brassband.
Og hele veien blir dette overraskende. For slik vi kjenner flere av disse musikerne, så er det ikke i dette, litt enkle og naive (i positiv forstand), musikalske landskapet vi kjenner dem. Og særlig imponeres jeg av Melfords overbevisende og relativt enkle spill.
Og det hele blir en behagelig opplevelse. Wilson selv spiller fint trompet, også når hun skal jazzimprovisere. Hun har en tørr og original tone i hornet, som kan virke litt utrent, men som fungerer fint i denne sammenhengen. Og gitarspillet til Burnham og bass-spillet til Harris er hele veien svært hyggelig. Og i de låtene hvor fiolinisten Charles Burnham bidrar beveger musikken seg litt inn i den amerikanske swing-countrien, som alltid er sjarmerende i korte partier, som i det sjuende sporet «Ouiet Rust», hvor vi også får deilig og helt riktig gitarspill.
For en del år siden gikk jeg forbi en plateforretning i Oslo, hvor Lisa Ekdahls nye plate strømmet ut av høgtalerne. Og den låten som ble spilt da jeg stoppet opp, var det som skulle bli hennes store hit, «Vem vet», som ble spilt. Og jeg tenkte for meg selv at dette er en låt hun kommer til å selge noen millkioner eksemplarer av. Og jammen tror jeg ikke jeg fikk rett. Og litt den samme følelsen får jeg når jeg lytter til Wilsons nye plate. Musikken er sommerlig og lys, og med det knippe av utmerkede musiker blir de relativt naive komposisjonene hevet med flere meter.
En hyggelig plate som kommer til å bli spilt mye i løpet av sommeren, og som oppmuntring når høstregnet og den danske vinden kommer drivende fra vest.
Hyggelig!
Jan Granlie
Sarah Wilson (tp, v), Charles Burnham (vio), John Scott (g), Myra Melford (p), Jerome Harris (b), Matt Wilson (dr)
