Da den japanske pianisten Satoko Fujii fylte 60 år i 2018, utga hun ett album hver måned i løpet av året. Så i 2022 gjorde hun prosjektet Hyaku – One Hundred Dreams for å feire sin utgivelse nummer 100 som bandleder. Da tenkte hun ikke på at hun allerede i 2023 ville fylle 65 år. Og, for oss som er i den alderen, opplever vi at tiden bare går fortere og fortere. Derfor følte kanskje Fujii at ting egentlig begynte å haste.
Hun hadde, i mange år, hatt en drøm om å skrive for stryke-ensemble. Hun har tidligere gjort duoplater med både Mark Feldman og Carla Kihlstedt, men aldri med flere strykere. Derfor følte hun det var på tide for å «feire» at hun ble 65. Og, som hun selv sier det i coverteksten, så kjente hun flere dyktige utøvere på strykeinstrumenter, og etter en stund hadde hun komponert verket Altitude 1100 Meters med seg selv på piano, sammen med fiolinistene Yuriko Mukojima og Ayoko Kato, bratsjisten Atsuko Hatano, som også trakterte elektronikk, bassisten Hiroshi Yoshino og trommeslageren Akira Horikoshi.
Suiten består av fem deler, og er skrevet mens hun oppholdt seg i fjellene ved Nagano, og innspilt den 14. mars 2024 i Shibuya i Japan. For den som kjenner til Fujiis tidligere innspillinger og konserter, tar hun oss denne gangen inn i et litt annet musikalsk miljø. Men fremdeles befinner hun seg i det moderne og, delvis, eksperimenterende. Og det starter med «Morning Haze», hvor jeg nesten forestiller meg tiden før soloppgang med strykere i en slags elektronisk rolle sammen med litt trommer, bare for å vekke oss opp, slik at vi kan oppleve soloppgangen. «Og slik går no dagan». Eller slik går Fujiis dag. Vi får «Morning Sun», hvor solen virkelig viser seg mellom fjellene, «Early Afternoon» og «Light Rain», før de ender opp med «Twilight».
Hun sier selv at musikken ikke er ment å være et musikalsk bilde av fjellandskapet på forskjellige tider på dagen. «Det handler om hvordan luften fikk meg til å føle meg på de tidspunktene», sier hun i presseteksten. Men det er ingen tvil om at vi som lyttere gjerne oppfatter musikken som opplevelsene i fjellnaturen i løpet av en dag – enten det er i OL-byen Nagano, i Jotunheimen i Norge, i alpene, eller rett og slett hvordan en dag fortoner seg fra utsikten i skrivestua på Voss. Hvordan himmelen endrer seg, skyggene, luften, temperaturen og landskapet. Og innimellom kommer det klare antydninger om at dette er musikk fra Japan, og særlig merket man det i den fjerde delen «Light Rain», blant annet i den nydelige fiolinspillet.
I suiten har hun alliert seg med et ytterst dyktig «hold» av musikere. Når man går ii kompaniskap med strykere, har musikken lett for å «helle» litt over mot det klassiske. Og det gjør det nok også her i enkeltpartier, men gjennomgående synes jeg Fujii klarer å balansere det klassiske med den friere jazzen på en strålende måte. For det første fordi hun har skrevet ytterst spennende musikk, at strykerne tydeligvis har vært åpne for hennes ideer, og at både hun, bassisten og trommeslageren kaster seg ut i den frie improvisasjonen med liv og lyst der det er behov for det.
Nå kan man selvsagt tolke hver av de fem delene å beskrive hva som skjer i detalj i løpet av denne dagen. Men det er det sikkert like mange forskjellige tanker om, som det er lyttere. Det viktigste er å fortelle at Fujii har laget et spennende møte mellom strykere, piano, bass og trommer, som fascinerer. Og at alle involverte forstår hvor Fujii vil med musikken sin, og leverer den på aller beste måte. Hør for eksempel på tredjedelen «Early Afternoon» og hvordan bassen «duellerer» med resten på en ytterst spennende måte.
Jan Granlie
Satoko Fujii (piano), Yuriko Mukojima (violin), Ayoko Kato (violin), Atsuko Hatano (viola, electronics), Hiroshi Yoshino (double bass), Akira Horikoshi (drums)
