Den japanske pianisten Satoko Fujii brukte fjoråret til å feire sin 60-årsdag, med å utgi en CD hver måned gjennom året. Vi klarte ikke helt å følge med på alle utgivelsene, men søker du i søkefeltet øverst til høyre, vil du finne anmeldelser av de platene vi rakk å anmelde.
For at ikke abstinensene fra fjoråret skulle bli for store, så måtte hun simpelthen i studio helt på slutten av året, nærmere bestemt den 12. desember, for å gjøre nok en plate, denne gangen i samarbeid med trommeslageren Ramon Lopez. Han kjenner flere blant annet for sitt frittgående samarbeid med bassisten Barry Guy og pianisten Agusti Fernandez, men også fra samarbeid med Rashied Ali, Majid Bekkas, Samuel Blaser, Andrew Cyrille, Hamid Drake, Peter Evans, Sonny Fortune, George Garzone, Charles Gayle, Daniel Humair, Jeanne Lee, Joelle Leandre, Enrico Rava, John Surman, Archie Shepp, Mal Waldron og en rekke andre betydelige improvisatører.
På «Confluence» er alle komposisjonene gjort av de to, eller av Fujii alene, og jeg føler det er en litt annerledes Fujii vi møter i de åtte sporene. Da jeg hørte gjennom platen første gangen, tenkte jeg umiddelbart på Keith Jarrett, for det er mye i toneføringen til Fujii som kan minne om for eksempel Jarretts «Köln Concert» og andre av hans tidlige soloarbeider. Men med Lopez på trommer, blir vi fort minnet om at dette er noe annet.
Fujiis melodiføringer er gjennomgående lyriske og vakre, mens Lopez holder seg innenfor den løse og frie delen av jazzen. Og nettopp denne kombinasjonen er med på å gjøre denne duosettingen til en fin opplevelse. Innimellom «kliner» Fujii også til med mer ekspressivt spill, som går i retning av Cecil Taylor, som i fjerdesporet «Run!», mens i den neste, den fine «Winter Sky», tar det helt ned igjen, og det er mye luft mellom «utbruddene», som også her er ekspressive. Men i Fujiis «Three Days Later», er de igjen tilbake på balladesporet. Her kan man nesten føle et snev av Bill Evans i bakgrunnen, og du skal ikke se bort fra at det er i dette landskapet Evans hadde oppholdt seg, hvis han fremdeles hadde vært blant oss. Vakkert.
Og slik blir vi geleidet gjennom de åtte sporene. Fra Jarrett- og Evans-inspirasjoner til ekspressivt spill a la Cecil Taylor, pluss noen tilførseler av «drone»-musikk, som i det nest siste sporet, «Quiet Shadom», og da de avslutter med det vakre tittelsporet, har vi vært gjennom flere deler av den nyere jazzhistorien. Det blir aldri kjedelig, og jeg synes kanskje dette er en av de beste platene jeg har hørt med Fujii. Anbefales på det sterkeste!
Jan Granlie
Satoko Fujii (p), Ramon Lopez (dr)
