I matematikkens verden, nærmere bestemt i algebraisk geometri, er schemes en struktur som utvider forestillingen om algebraisk variasjon på flere måter, for eksempel å ta hensyn til multiplisiteter (ligningene x = 0 og x2 = 0 definerer den samme algebraiske variasjonen, men forskjellige skjemaer) og tillater «varianter» definert over en hvilken som helst kommutativ ring (for eksempel er Fermat-kurver definert over heltallene). Denne beskrivelsen er ikke «sugd av eget bryst», eller hentet fra kollega Johan Hauknes (som sikkert har full kontroll på dette), men definisjonen er hentet fra Wikipedia, for dette er kunnskaper undertegnede overhodet ikke har peiling på. Om denne beskrivelsen har noe som helst å gjøre med de unge, dyktige musikerne i det Trondheim-baserte bandet Shemes, aner jeg ikke. Og ikke er det så farlig heller.
Veslemøy Narvesen er en av de nye stjerneskuddene på den norske trommescenen. Hun er å høre i ei «røys» av prosjekter, og har de senere årene markert seg ytterst positivt i flere spennende band og konstellasjoner. Og med sine medmusikanter i Schemes har de kommet som et nytt og friskt pust på den norske jazzscenen.
Musikerne møttes på Jazzlinja i Trondheim høsten 2021, og har siden den gang spilt sammen med fokus på å forene sine fascinasjoner for ulike musikalske retninger. «Bandet karakteriseres av eksplosive og energiske konserter der improvisasjon leder veien for lyriske og moderne komposisjoner», som det skrives i omtalen av bandet. Og videre sies det at «musikken er ukonvensjonell og kontrastfylt. De lager intrikate låter som bindes sammen av åpne strekk og bruk av forskjellige improvisasjonsteknikker. Inspirasjonen deres er hentet fra jazzscenen i Berlin, New-York og Skandinavia og navn som Keith Jarrett, Petter Eldh, Hanna Paulsberg og Immanuel Wilkins».
Bandets medlemmer har bakgrunn fra andre prosjekter som Kongle Trio, Superspreder, Skaali Kvartett, og Tog – i tillegg til at Narvesen nesten er å høre i halvparten av alle nye jazzkonstellasjoner som er dukket opp i Norge de senere årene. Og på debutplaten til Schemes møter vi altsaksofonisten Brede Sørum, pianisten Oliver Skou-Due, bassisten Bendik Løland Lundsvoll og trommeslageren Veslemøy Narvesen. Vi får sju komposisjoner gjort av hele bandet, eller enkeltmusikerne, og alt er innspilt på Musikkloftet i 2023.
I det norske jazzlandskapet her det, de senere årene, dukket opp ei «røys» av usedvanlig dyktige musikere og band. Og etter at vi fikk flere utmerkede og energiske band som Cortex, Friends & Neigboors, Elephant9 og Bushman’s Revenge, for å nevne noen, så har den norske jazzen nærmest blitt overstrømmet av energiske band, gjerne ii kvartett- eller kvintettformat.
Og i markedsføringen av Schemes, brukes flere karakteristikker av denne kvartetten, som lett kan plassere dem i den samme kategorien. Men det synes jeg blir feil. For fra start med Sørum og Skou-Dues «The Underdog pt. I», får vi en fin, komposisjon som langt fra er en kopi av Jarrett/Garbarek, men hvor man lett kan høre hvor inspirasjonen kommer fra. Og de fortsetter med samme komponistenes «The Underdog pt. II», som fortsetter i samme landskapet. I begge disse legger vi godt merke til det utmerkede og kreative altsaksofonspillet til Sørum og pianospillet til Skou-Due, og det drivende og fine bass- og trommespillet, som skiller kvartetten fra de forannevnte. To utmerkede komposisjoner, som viser hva som bor i undervisningen på Jazzlinja i Trondheim.
Så fortsetter de med den kollektive «Rivers», som er en spretten og fin låt, hvor vi nærmest kan følge elen nedover. Denne skiller seg litt ut fra de foregående medpianoriffet i en av delene, og Skou-Dues utmerkede pianosolo, som nærmest beskriver et rolig parti i elva. Jeg føler at bassen ligger litt lenger framme i lydbildet på denne låten, noe som kler lydbildet godt. Her legger vi også godt merke til Narvesens driv i trommespillet der det er behov for at hun skal piske de andre litt, mens hun trekker seg fint tilbake der det er behov for det. Hun beviser at hun er en ytterst dynamisk trommeslager, og saksofonsoloen til Sørum er fremragende.
Så følger Sørums fine «Embrace», som starter som en ballade, som utvikler seg fint, og som er en nydelig sak hvor saksofon og piano drar de andre med seg inn i et deilig, musikalsk landskap som minner om flere av de beste altsaksofonistene. Sørums fine spill her minner litt om Paul Desmond (dog uten Dave Brubeck i bakgrunnen), før vi får Narvesens ballade «Fearsome», som domineres av altsaksofon og piano, før Narvesen kommer inn med neddempet og fint trommespill. Også her legger jeg merke til Sørums utmerkede spill over et deilig pianospill, og med Narvesen som kommentator som blander seg mer og mer inn i den fine komposisjonen, hvor hun pisker de andre med seg inn i et heftigere og heftigere landskap. En gjennomtenkt og fin komposisjon
Deretter følger «For KM», hvor komponisten ikke er nevnt i coveret, men som jeg mistenker at er gjort av Skou-Due, for dette er en «rullende» ballade-aktig sak, som vokser og vokser med fint spill fra alle fire, før de avrunder med Narvesens «Save Me With Love». Her er det hun som åpner med fint, rytmisk spill som pianisten henger seg på, og som Sørum legger seg tett, før det hele vokser til et klimaks, og alle fire kan «slå ut håret», før de tar det pent og pyntelig ned, og vi tror det hele er over.
Men nei, en trommevirvel varsler om at det kommer mer, og med Sørums fine altsaksofon og resten av bandets fine spill, tas vi med inn i en avslutning som ligger helt der nede og som fullender en utmerket utgivelse. Her får vi også en nydeligbass-solo, som jeg gjerne kunne hørt flere av tidligere. Og det virker som om de fire ikke har lyst til å slutte. Stille, og relativt fritt, beveger de seg sakte framover i et stille, meditativt landskap, som gjør at man blir sittende ytterst på stolen og spisse ørene. Etter hvert vokser det frie spillet før de fire «lander» på trygg måte.
En deilig debut fra fire utmerkede musikere!
Jan Granlie
Brede Sørum (alto saxophone), Oliver Skou-Due (piano), Bendik Løland Lundsvoll (bass), Veslemøy Narvesen (drums)
