Ekteparet Aki Takase og Alexander von Schlipåpenbach, må være et av verdens tøffeste, pianospillende ektepar. På hver sin side har de gjennom mange år, vært i tetskiktet når det gjelder heftig, spennende og kreativt pianospill, og at de skulle utgi plate sammen, ser jeg på som en helt naturlig ting, selv om ikke alle slike prosjekter, med mann og kone, har vært like heldige gjennom musikkhistorien.
Men her møtes de to på konsert på Café Amores i Hofu, Yamaguchi i Japan den 16. august 1995. De fleste av de åtte komposisjonene er gjort av Schlippenbach, men de er også innom «You are what you is» av Frank Zappa, en miks av «Dukes Choice» og «Boogie Stop Shuffle» av Takase og Charles Mingus, «Skippy», «Misterioso» og «Evidence» av Thelonious Monk og Harry Warrens «Lulu’s Back to Town».
Låtene har tidligere vært utgitt på selskapet FMP, men nå har altså polakkene i NoBusiness gjenutgitt konserten.
Og det er en ytterst spennende pianoduo vi får høre. Og her opererer man ikke med to store Steinway-flygler. Nei, de sitter ved siden av hverandre ved pianoet og fordeler tangentene mellom seg, eller den ene lener seg tilbake, så den andre slipper til over hele pianoet.
Det starter med de to Schlippenbach-komposisjonene, «Jackhammer» og «Na na na ist das der Weg», hvor de fordeler spillet mellom seg. Og allerede her hører vi forskjellen på de to godt. Schlippenbach er den eksperimentelle og søkende, mens Takase er den som «angriper» pianoet med heftig teknikk, swing og pågåenhet.
«Jackhammer» er et solostykke fremført av Schlippenbach, mens «Na na na ist das der Weg» er et stykke for firhendig klaver. Schlippenbach tar seg av det lavere registeret, mens Takase «leker seg» i det høye. Det starter med en slags «call and response», som om de roper på hverandre ute på en stor, øde slette. Men de finner hverandre raskt, og hastigheten og energien i spillet øker betraktelig, mest på grunn av Takases bruk av hele pianoet, så Schlippenbach blir skjøvet ut til å spille en slags birolle.
Frank Zappas «You are what you is», tittelsporet på Zappas utgivelse som kom etter «Joe’s Garage» i 1981, fremføres nesten som en boogie-woogie, med Takase som førende musiker. Zappa dedikerte denne komposisjonen til Eric Dolphy, og det hadde vært coolt å høre denne versjonen med Dolphy på bassklarinett. For her går det unna i svingene, og Takase boltrer seg sammen med mer «ordna forhold» i Schlippenbachs spill.
Mingus-hyllesten, «Duke’s Choise» og Mingus-perlen «Boogie Stop Schuffle» er to flotte låter som føyer seg godt sammen. Det starter med Takases «Duke’s Choise», som starter svært rolig og helt «der nede», hvor hun leker seg med et tema både utenpå og inni pianoet. Det hele bygger seg mer og mer opp, og hun nærmer seg mer og mer den kjente Mingus-låta fra den strålende platen «Mingus Ah Um» fra 1960. Og plutselig er vi der. Takase raser gjennom temaet med stor overbevisning. Og selv om det ikke er nevnt noe sted, så har jeg en mistanke om at dette fremføres kun av Takase. Mingus-låta blir en boogie-woogie, hvor Takases eminente teknikk og følelse for låta kommer godt fram. En praktfull versjon!
Så er vi der vi skal være når vi er på konsert med Alexander von Schlippenbach. Vi er i Thelonious Monk-land. Her får vi ekteparet i firehendig spill, og vi vet at Schlippenbach har et nært forhold til Monks musikk, derfor er det han som fører an med de kjente linjene i disse to låtene, mens Takase boltrer seg i det øvre registeret.
Men det er ikke slutt med Monk med disse to låtene. Etter de to, kommer Monks «Skippy», som fremføres nesten som en be bop-låt. Men med en del nyere tonevendinger og taktskifter. De to kommuniserer nærmest perfekt i improvisasjonene over låta, omtrent som siamesiske tvillinger, og jeg er sikker på at Monk hadde elsket denne versjonen.
Så får vi «Lulu’s Back To Town» som solo fra Takase. Og låta fremføres omtrent som om det skulle vært Monk som gjorde den, i alle fall i begynnelsen, før hun tar inner-swingen på låta og gjør den til sin egen, men ikke uten at man kjenner den igjen hele veien.
Så avrundes platen med Schlippenbachs «The Morlocks», som er i et helt annet landskap enn de foregående. Låta er inspirert av H.G. Wells’ roman «The Time Machine». Her jobbes det mye med strengene inne i pianoet, gjerne fra Schlippenbach, mens Takase raser avgårde på sedvanlig vis, og vi får en fin sammensmelting av mer tradisjonelle «toneganger», eksperimentering og noe som kan minne om Cecil Taylor på speed.
For et par, tre år siden hørte jeg Schlippenbach og Takase på konsert sammen med deres felles sønn på diverse elektronikk, i en konsert som gjorde meg en smule skuffet. Den gangen syntes jeg ikke det fungerte. Men som ren duo, og fra Café Amores i Japan, skal jeg hilse og si at det fungerer! Dette er kreativt, spennende, nyskapende og strålende gjort. Schlippenbachs komposisjoner fungerer perfekt, og «standardene» har fått ny energi og «sprut» gjennom hvordan de to behandler dem. Strålende!
Jan Granlie
Aki Takase (p), Alexander von Schlippenbach (p)
Videoen under er adskillig nyere enn fra 1995, og fra Modern Solo Piano Festival i Berlin 2010
