Den sveitsiske pianisten Irene Schweizer var, kanskje, den mest kreative jazzmusikeren fra alpelandet. Hun forlot oss dessverre i 2024, etter å ha samarbeidet med «alle» opp gjennom årene.
Et av hennes prosjekter var bandet Irene’s Hot Four, som plateselskapet Intakt Records nå utgir et opptak fra Internationales Jazzfestival Zurich den 8. november 1981. Dette var debutkonserten til bandet som holdt det gående i et drøyt år. Her møter vi henne sammen med saksofonisten, klarinettisten og trekkspilleren Rüdiger Carl, bassisten Johnny Dyani og trommeslageren Han Bennink i fire fremragende «strekk» tatt opp av den sveitsiske radioen SRF. Og vi får nok et godt eksempel på hvor viktig det er for historien at de statlige radio- og fjernsynsaktørene gjorde sin jobb og fikk dokumentert mye av det mest spennende som skjedde på musikkfronten tidligere. Dette er noe de fleste kanalene av dette slaget burde lære av i dag, hvor det nesten ikke blir dokumentert opptak fra konserter rundt om på festivaler og klubber lenger.
Den minst kjente av de tre medmusikantene er nok klarinettisten og trekkspilleren Rüdiger Carl. Han er født i 1944 i daværende Polen. Han møtte den svenske, frittgående trekkspilleren Sven-Åke Johhansson i 1966 ii Berlin, og de startet raskt å spille med hverandre. Senere flyttet han til Wuppertal hvor han traff det relativt dtore frijazzmiljøet i byen, og i 1979 ble han med i en trio med Johansson gitaristen Hans Reichel og saksofonisten Ernst Ludwig Petrowski. Senere har han vært å høre med musikere som Globe Unity Orchestra, Joëlle Léandre, med Schweizers kvartett og i en rekke andre frittgående sammenhenger i Mellom-Europa – og selvsagt med Sven-Åke Johansson.
Johnny Dyani var en av flere sør-Afrikanske jazzmusikere som flyttet til Europa, etter å ha vært en viktig brikke i bandet The Blue Notes i hjemlandet. Han ble født rett etter at aparteid-systemet ble innført i landet, og, som mange andre, havnet han i København på begynnelsen av 1970-tallet. Han gjorde en rekke fine innspillinger i eget navn, og spilte med musikere som Dollar Brand (Abdullah Ibrahim), Don Cherry, Steve Lacy, David Murray, Joseph Jarman, Clifford Jarvis, Don Moye, Han Bennink, Chris McGregor Brotherhood of Breath, Mal Waldron, Pierre Dørge, Frode Gjerstad og en rekke andre. Han døde brått i 1986 etter en konsert i Vest-Berlin.
Han Bennink kjenner mange fra sitt mangeårige samarbeid med pianisten Misha Mengelberg og musikerne rundt Instant Composers Pool (Orchestra), og han blir regnet som en av de virkelig toneangivende trommeslagerne i Europa siden slutten på 1960-tallet, og han er fremdeles aktiv i ICP og flere spennende konstellasjoner i Nederland.
I coveret står det at vi får fire komposisjoner av Schweizer, men jeg har en mistanke om at alle fire egentlig burde krediteres, for dette dreier seg om utsøkt frijazz fra aller øverste hylle, fra de starter med Schweizers heftige pianospill i «Reise», til de avslutter med «Encore». Men det er tydelig at det er Schweizer som er «kapteinen på skuta», som med sitt energiske spill drar de andre med inn i et fantastisk, musikalsk landskap. Og i løpet av denne timen, får vi musikk fra storhetstiden til disse musikerne.
Etter åpningslåten tar de det litt ned i «Freizeit», hvor Bennink får innlede, og på mange måter sette stemningen, med spennende og litt uortodoks trommespill, før de andre kommer «smygende» inn, og vi havner midt inne i en ytterst frittgående sak, hvor Schweizer holder det hele sammen med solid pianospill.
I «All Inclusive» er det saksofonen til Rüdiger Carl som legger føringen over Dyanis bass. I det frie, får vi elementer Dyani har tatt med seg fra Sør-Afrika med et vokaltema som de andre «henger» seg på, og det hele kan føles som en relativt fri utgave av noe Dollar Brand kunne ha gjort, den gangen han het det og ikke Abdullah Ibrahim, som det ble til senere.
Schweizer drar av gårde med en heftig improvisasjon over det enkle temaet, og alle fire «kaster seg over» temaet med dødsforakt. Bennink og Dyani er de som holder det hele sammen, og Scheizers pianospill går utenpå det meste i en slags blanding av Don Pullen og Cecil Taylor. Carl gjør hva han kan for å blande seg inn i det gode selskapet, men klarer ikke helt å komme seg opp mot de tre andres energinivå. En 16 minutter og 45 sekunders veiledning i hvordan improvisasjon skal gjøres.
Så ender de opp med ekstranummeret «Encore» etter at publikum i Zurich har gått totalt «babanas». Dette er nok en frittgående sak, hvor Dyanis vokal setter standarden, slik vi kjenner han fra flere andre utgivelser.
Dette er blitt en strålende debut. Og som Bert Noglik skriver i coverteksten: «Dette er jazz hentet fra sinnet til Charles Mingus, dristigheten til Fats Waller og energien til punken». Det eneste negative er at jeg ikke var på plass i Zurich denne novemberkvelden. For denne konserten må ha vært en opplevelse for livet!
Jan Granlie
Irene Schweizer (piano), Rüdiger Carl (saxophones, clarinet, accordion), Johnny Dyani (double bass, vocal), Han Bennink (drums, percussion, megaphone)
