Den amerikanske multiinstrumentalisten Scott Robinson har en relativt lang CV å skilte med. Han er mest kjent som saksofonist, men spiller også klarinett, trompet og sarrusophone (en slags saksofon i gedigent format). Han er mest kjent for samarbeid med musikere som Ruby Braff, John Fedcock, Marty Grosz, Bob Mintzer, Randy Sandke og Maria Schneider, men har også en lang rekke plater i eget navn.
På «Tenor More» samarbeider han med pianisten og hammond B3-spilleren Helen Sung, bassisten Martin Wind og trommeslageren Dennis Mackrel, pluss at Sharon Robinson er med på fløyte på en låt.
Robinson er en ytterst habil tenorsaksofonist, som starter med en original versjon av Lennon/McCartneys «And I Love Her», før vi i tillegg til hans egne komposisjoner og låter av Adams – Strousses «Put On A Happy Face», Distel og Reardons «The Good Life», Martin Winds «Rainy River», og Carmichaels «The Nearness Of You». Og hele veien gjennom er det streit be bop som serveres, slik den skal på en liten, trang jazzklubb i en eller annen «downtown» i Sambandstatene.
Jeg får en slags Dexter Gordon-følelse når jeg hører Robinsons tenor, med unntak av at han ikke «henger» på rytmene slik salige «Long, Tall Dexter» gjorde. Han spiller flott i up tempolåtene, men aller best liker jeg det når han spiller ballader, som den fine «Put On A Happy Face», men hvorfor han lager en funky versjon, med el.bass og Hammond B3 i en slags «danskebåtutgave» på Carmichaels fine «The Nearest of You» forstår jeg ikke.
Medmusikantene gjør en helt grei kompjobb, og bidrar med fine solier der det er behov for det, men det er Robinsons «voksne» tone i tenorsaksofonen som imponerer mest.
En hyggelig plate å sette på når det er tid for en burgunder mens vårvinden knaker i veggene!
Jan Granlie
Scott Robinson (ts), Helen Sung (p), Dennis Mackrel (dr), Martin Wind (b), Sharon Robinson (fl)
