«Standards» er den tiende plateutgivelsen fra den britiske soul og R&B-artisten Seal, eller Seal Henry Olusegun Kwassi Olumide Adelo Samuel, som er hans fulle og hele navn. Han ble født 19. februar 1963 i Paddington, London, og er en sanger med nigerianske og brasilianske røtter. Som artist går han kun under sit fornavn, Seal. Han har vunnet adskillige musikkpriser gjennom karrieren, herunder tre «Brit Awards», fire «Grammy Awards» og en «MTV Video Music Award». Han er mest kjent for låta, «Kiss from a Rose», som var med på soundtracket til filmen «Batman Forever» i 1995, og han har solgt over 20 millioner plater på verdensplan.
Som flere av sine kolleger, har han nå utgitt en plate med jazzstandarder, selvfølgelig sammen med ei røys med strykere, og en masse blåsere og symfonikere, og undertegnede må si han før avspilling første gang var svært sleptisk til.
Vi får en rekke mer eller mindre kjente standarder, og de åpner med «Luck Be a Lady», og de er innom «Autumn Leaves» i en fin versjon, «I Put a Spell on You», som Screaming Jay Hawkins gjør adskillig tøffere, «They Can’t Take That Away from Me», «Anyone Who Knows What Love is», «Love for Sale», «My Funny Valentine» i en troverdig versjon, «I’ve Got You Under my Skin», Chaplins «Smile» og «I’m Beginning To See The Light», før de avslutter med «It Was A Very Good Year».
Og et godt år er det kanskje også for den britiske stjerna, som her får testet ur litt «skikkelig» musikk. Men han kommer nok ikke til å selge like mye av denne plata som av «Kiss from a Rose».
Men jeg er overbevist om at Seal med sin flirting med jazzen, kan komme til å selge adskillig mer plater enn en gjennomsnitts jazzmusiker. For han er en dyktig jazzsanger, som jeg synes synger med mye mer innlevelse og sjarme enn flere av de andre mannlige vokalistene som begir seg inn på jazzvokalområdet. Og hans versjon av «My Funny Valentine» er nesten helt på Chet Baker-nivå.
Riktignok synes jeg det hele blir i overkant pompøst og selvhøytidelig innimellom, men Seal har en god stemme, som passer svært godt i de mer soulaktige låtene på platen. Men han gjør også de «rene» jazzstandardene på en overraskende bra måte.
Trompeteren Till Brönner avleverer en helt grei trompetsolo i «I Put A Spell On You», men ellers er dette Seals stemme over kordamer og et stort orkester som er hovedingrediensen. Og det er for så vidt helt ok. Men jeg kunne godt ha tenkt meg Seals stemme i et adskillig mindre bandformat, hvor bandet hadde swingt like godt som vokalisten legger opp til, men som jeg ikke synes bandet responserer like godt på hele tiden.
Det er merkelig om ikke de store jazzfestivalene benytter sjansen til å booke Seal til sommerens festivaler. Han kommer garantert til å trekke riktig mange publikummere som aldri før har satt sine «gå-bort-pumps» på en jazzfestival.
Jan Granlie
Seal (v), Till Brönner (tp), Randy Waldman (p), Shelton Berg (p), Greg Field (dr), Miles Budd (perc), + strykere, brass og backgroundvokalister i fleng
