Trompeteren Gunhild Seim kommer fra Stavanger, og har i flere år holdt på med sine prosjekter, uten å sjelne til hva som er populært eller som vil gi henne en masse festivaljobber rundt om. Hun er en viktig del av blant annet det Stavangerske Kitchen Orchestra, har lenge jobbet med sitt band Time Jungle, hun har gjort prosjekter med «sin bedre halvdel» bassisten John Lilja og hun har samarbeidet både med den amerikanske saksofonisten Andrew D’Angelo og pianisten Marilyn Crispell.
På sin nye innspilling, «Grenseland» fortsetter samarbeidet med Crispell, pluss at de har fått med klarinettisten og elektronikeren David Rothenberg i åtte «strekk» som de tre har utviklet i samarbeid i Nevessa Production i Saugerties i USA den 26. august i 2016.
Når jeg tidligere skrev at Seim ikke lager musikk som ville gi henne flust med festivaljobber rundt om, så er ikke det Seim sin feil. Det er nok heller festivalarrangørene som ikke tar sjansen på å presentere denne type musikk på sine scener. De tenker kanskje at det kunne jo hende det ikke ville komme publikum, noe som er festivalarrangørenes store mare.
Men det skulle ikke være noen grunn til ikke å hyre inn Gunhild Sein, Marilyn Crispell og David Rothenberg til noen som helst festival. For dette er usannsynlig vakker musikk, skapt av tre musikere som tydeligvis har funnet hverandre under denne innspillingen. Hør for eksempel på andresporet, «Tundra», med vokalpartier av Crispell, nydelig klarinettspill av Rothenberg og vakkert trompetspill av Seim.
Og nettopp denne «låta» står for meg som selve essensen av denne utgivelsen. Her går alle tre forsiktig fram og ingen tar styringen fra noen andre. De finner hverandre og utvikler en felles idé som låter nesten himmelsk.
Og slik fortsetter det. Det eksperimenteres med lyder og instrumenter, og alle tre får rom og tid nok til å vise seg fram, men uten å ta unødig stor plass fra de andre. Rothenbergs klarinettspill er hele tiden lyttende til hva Seim finner på å gjøre på trompeten, og Crispell holder det hele sammen, både med vokal og, ikke minst, med sitt relativ minimalistiske og ikke minst effektive pianospill.
Det sies at Seim dro til USA for å besøke Crispell og for å slappe av etter en hard arbeidsperiode. Og det var visstnok aldri snakk om noen innspilling før hun satte føttene på Trumps jord. Men det er det ingen som kan høre på den musikken hun og hennes venner gir oss på denne platen.
For hele veien er dette nydelig, tilbakelent og spennende musikk. Jeg vet ikke hvorfor jeg tenker på Paul Bley når jeg hører musikken, men kanskje er dette slik musikk salige Bley gjerne ville lage? Jeg vet ikke. Men uansett står denne musikken solid på egne bein. Vi møter tre musikere som har funnet hverandre kunstnerisk, og som er i stand til å dele sin kunst med oss andre. Og det bør være mange som velger å lytte til denne musikken nå når den strenge vinteren er i ferd med å slippe taket, og vi går mot lysere og bedre tider.
Jeg kommer i alle fall til å spille denne platen ofte utover året, så får vi håpe at noen finner det for godt å invitere de tre til København, så jeg får mulighet til å høre de tre i levende live på konsert.
Jan Granlie
Gunhild Seim (tp, elec), Marilyn Crispell (p, v, perc), David Rothenberg (cl, elec)
