Shakai kommer fra det japanske ordet for samfunn, som gjenspeiles i bandets tilnærming til musikk. I presseskrivet forklares det med «litt som et samfunn bestående av individer med ulike perspektiver og livshistorier, skaper bandmedlemmenes ulike bakgrunner for en unik og variert lyd. Musikken og tekstene berører alt fra livets store spørsmål, små historier, oppgjør med fortiden og håp for fremtiden. Musikken er både vakker og rå, leken og rar. Shakai byr på stadig nye overraskelser og uventede elementer. De blander ulike referanser, ignorerer sjangerdefinisjoner og inviterer lyttere til å bli med dem på en reise inn i deres eget lille merkelige univers». Ikke det verste utgamngspunktet for en plate man kan like.
Bandet består av bassist og bandleder Eline Rafteseth, saksofonisten Elisabeth Lid Trøen, som vi kjenner fra Bergen Big Band og Trøen/Arnesen Quartet), vokalisten Gabriela Garrubo som mottok Vossajazz-prisen tidligere i år, gitaristen Simen Walle og trommeslageren Kenneth Kapstad, som har gjort bergenser av seg, og som er kjent fra en rekke hardtslående, norske band som på trommer Spidergawd, Møster! Og Motorpsycho.
Bandlederen og bassisten Eline Rafteseth hørte vi tidligere i år i det utmerkede bandet Duesund, og hennes bakgrunn fra Vestnes i Møre og Romsdal, må gi henne status som den eneste jazzbassisten fra det lille stedet ved Romsdalsfjorden, bare en kort ferjetur fra Molde.
I presseskrivet kan man også lese som salgstips, at dette er en plate for fans av Radka Toneff, Moskus og «contemporary jazz in general». Og at de ved utgivelse har en konsert på trappene, i Sogndal Kulturhus den 5. april. Men de skal også spille på Voss jazzklubb på sesongavslutningen før jul, og etter at platen er lansert, bør det dukke opp en rekke konserter for dette bandet.
De starter med trommer og bass, før Garrubo kommer inn med norsk tekst i «Kanskje», som Rafteseth har laget sammen med Garrubo, og umiddelbart tenker jeg at den gode bassisten har lært ting i samarbeidet med Trine Duesund Straume i bandet Duesund. For her legger de seg tett på det som gjør Duesund til en behagelig lytteopplevelse. Behagelig vokal over et komp hvor vi særlig legger merke til Kapstads fine og rocka trommespill. Og i forhold til Duesund blir dette adskillig mer rocka i uttrykket, og Lid Trøens tenorsaksofon låter adskillig tøffere her, enn jeg kan huske å ha hørt henne tidligere.
Deretter går de over i «Not Yours», som Rafteseth har laget alene, og som er like tøff og rocka, men i et litt annet landskap enn Duesund. Her spiller også trommespillet til Kapstad e n viktig rolle som pådriver. Her legger vi også merke til det fine og pågående bass-spillet til Rafteseth, og hele lydbildet under Garrubos klare og fine vokal. Her får vi også en fin gitarsolo fra Walle, som får masse «køl» av Kapstads utsøkte trommespill og Rafteseths fine bass-spill. før de er over på den mer svevende «Oh Well», som er laget av Rafteseth, Walle og Garrubo, hvor det litt svevende kompet har Garrubos fine stemme flytende på toppen, før Lid Trøen leverer en fin og litt «rå» solo, som passer fint inn i helheten.
Deretter får vi Rafteseths «Dandelion Child», hvor Garrubos vokal tar oss inn i balladen, hvor Kapstads trommespill og Rafteseths bass legger en fin grunnbase for det vokale og nok en strålende tenorsaksofonsolo. En fin ballade som virkelig kan ha «hit»-potensiale, hvor Garrubo virkelig beviser hvilken sangskatt hun er. Nydelig! Så følger Rafteseths «Ville bare», har fått norsk tekst, og er en låt som kunne vært gjort av flere norske sangskrivere. Jeg tenker Bertine Zetlitz mår jeg hører dette, men det kan hende ligger et godt stykke utenfor det som er tenkt. Litt manipulert gitarspill som gjør sammenligningen enda tettere, og et strålende bass- og trommespill, før vi får Raftesetsh «Lullaby», som starter med bass, med litt særpreget lyd, før Garrubos klokkeklare vokal kommer inn over svevende gitarspill og Vestlandets mest solide komp.
Så avslutter de denne fine debutplaten med Rafteseths «Changes», og jeg tenker at her skal ingenting endres. Her skal man bare gi denne gjengen musikere god tid og god plass til å utvikle musikken enda videre. For avslutningen er, som flere av de andre komposisjonene, en perle. Her i et lett og fint, musikalsk landskap, som ved Kapstads trommespill endrer seg litt og blir tøffere i et slags «break», før de tar det ned igjen og bygger den glade stemningen opp på nytt, før Kapstad igjen «køler på» og stemningen endres igjen mot slutten.
Dette er blitt en fin solodebut fra bassisten fra Vestnes. For dette er utvilsomt hennes bandprosjekt. Og sammen med noen av de beste musikerne innenfor musikken som ligger i skjæringspunktet mellom jazz og rock, man kan oppdrive i Bergen, er dette blitt en plate man bør merke seg. Et godt bevis på at det fremdeles gror godt i musikkmiljøet i Bergen (og på Vestnes). Og jeg gleder meg til å høre bandet på Voss jazzklubb sin juleavslutning den 4. desember!
Jan Granlie
Eline Rafteseth (double bass), Gabriela Garrubo (vocals), Elisabeth Lid Trøen (tenor saxophone, flute), Simen Walle (guitar), Kenneth Kapstad (drums), Iver Sandøy (percussion)
