Den sør-afrikanske saksofonisten Shannon Mowday, har helt siden hun kom til Norge for moen år siden, markert seg sterkt på den norske jazzscenen, ikke minst i Oslo, hvor hun, blant annet, har samarbeidet med en rekke yngre musikere. Hun har jobbet med en flere store ensembler som Ensemble Denada, Brazz Brothers, North Sea Big band og mange flere. Og sist vi hørte fra henne, var med prosjektet «Om å spille sammen – som seg selv» med Akershus og Oslo ungdomsjazzorkester, som du kan lese om, og se HER. Hun kommer opprinnelig fra Sør-Afrika og flyttet permanent til Norge i 2009. Mens hun jobbet med forskjellige ensembler og prosjekter, har hun vært lærer i Sør-Afrika, Australia, Amerika og Norge, og hun har selv beskrevet seg selv som: «Kunstner, utøver, komponist, regissør, pedagog, verdensforbinder, skaper og heltidsmor». Kort sagt en ustoppelig naturkraft!
Nå har hun gått i kompaniskap med pianisten Helge Lien, trommeslageren Erik Nylander og bassisten Johannes Eick, og gjort platen «The Land In-Between», en tittel som kanskje forklarer hvor hun står både menneskelig og musikalsk – mellom kalde Norge og varme Sør-Afrika. Selv spiller hun alt- og barytonsaksofon pluss contra-altklarinett, og vi får sju komposisjoner hun selv står ansvarlig for. Og det starter med Johannes Eick og hans seks-strengsbass, etter sigende laget av hans far. Vi får låten «Let Thing Go», og jeg tenker at vi får nok en plate med «typisk», norsk jazz fra de seneste ti årene, hvor alt er luftig og åpent, med lyrisk og fint spill. Men jeg aner at det ligger adskillig mer under Mowdays komposisjoner enn å legge seg i samme landskap som litt for mange andre norske bandledere. Etter hvert endrer temperaturen seg, og vi får en fin komposisjon, hvor kombinasjonen Mowday og Lien fungerer fint. Og vi legger merke til Mowdays fine altsaksofonspill, som beviser at hun kan så mye mer enn å spille i, og lede større ensembler. Etter hvert som låten skrider fram kommer også energien i spillet hennes fram, og vi gleder oss til resten.
I «Supposing» plukker hun fra contra-altklarinetten, og vi får en fin forlengelse av Eric Dolphys musikk. Her er det mer enn nok «groove» i alle fire musikerne, med Nylanders fine trommespill som førende element. Dette blir en litt ettertenksom låt, hvor Mowdays spill går utmerket sammen med Liens pianospill, som er slik vi kjenner det fra en rekke strålende innspillinger.
Og herfra og ut, tar Mowday og hennes medmusikere oss med på en fin reise i skjæringspunktet mellom hennes eget lands musikk og det nyere norske. I «Dance» får vi noe som (nesten) kan minne om en norsk folkemelodi, mens «Courtney» er en fin ballade hvor alle fire musikerne føler seg hjemme.
I «Leap On Faith» får vi nydelig barytonsaksofonspill i åpningen, hvor Mowday beviser at hun er en kreativ og tøff musiker. Og når resten av bandet kommer inn, er dette ren fryd. Platas mest «lødige» og tøffeste spor, med strålende spill fra alle fire.
Så får vi «Resove», som starter langt der nede med contra-altklarinetten sammen med Eicks bass, før Lien kommer in med nydelig og lyrisk spill. Låten blir nesten litt skummel, og kunne godt vært brukt som soundtrack i en skrekkfilm fra kalde nord, før de avslutter med «Let Me Breathe», hvor åpningen bærer bud om en avslutning med «fullt øs». Men der lurer de oss. For dette er også en relativt neddempet sak, hvor barytonsaksofonen briljerer. Nydelig!
Kanskje kan det virke som om Mowday har etablert seg (nesten) for godt i «furet værbitt», og at den norske musikken har fått litt for godt feste. Kanskje kunne jeg ønsket mer av det sør-afrikanske, et land med en form for jazz jeg virkelig elsker. Men det som serveres er mer enn godt nok. Man må bare innstille hode og kropp på at hun (og medmusikerne) bor og lever i Norge, og at hun har latt seg påvirke av det kalde klimaet i landet.
Mowday og medmusikerne har laget en fin plate som bør selge i bøtter og spann, og det blir spennende å følge Mowdays videre musikalske ferd i Norge. Denne debuten bærer bud om at Norge har fått en saksofonist og låtskriver av aller «ypperste» kvalitet. Og med disse medmusikerne kan det nesten ikke gå galt. Og hvor deilig er det ikke igjen å høre Eicks fine bass-spill.
Jan Granlie
Shannon Mowday (as, bs, con-altcl), Helge Lien (p), Johannes Eick (b), Erik Nylander (dr)
