Noen ganger vekker et platecover såpass stor interesse, at man bare må sjekke ut musikken, selv om man ikke har den fjerneste peiling på hvem som spiller. Før jeg satte på platen, sjekket jeg ut hvem denne Sharel Cassity var på internett, og fant fort ut at dette var en dame som har studert ved Julliard School of Music i New York City og The New School for Jazz & Contemporary Music. Hun kommer fra Iowa City og har bodd i New York City siden 2000. I 2017 flyttet hun til Chicago (ikke det dårligste stedet å bosette seg for en saksofonist), og listen over musikere hun har delt scene med er lang som et vondt år, fra Herbie Hancock og Wynton Marsalis via Dee Dee Bridgewater, Natalie Cole og Aretha Franklin til K. D. Lang, Trisha Yearwood og Natalie Merchant.
«Evolve» er hennes fjerde album i eget navn, og med seg på innspillingen har hun vokalisten Christie Dashiell, trompeteren Ingrid Jensen, trompeteren Marcus Printup, flugelhornisten Freddie Hendrix, gitaristen Mark Whitfield, keyboardisten og pianisten Miki Hayama, keyboardisten Richard Johnson, bassisten Linda Oh, harpisten Riza Printup og trommeslagerne Jonathan Barber og Lucianna Padmore, og det hele er innspilt live i System Two i Brooklyn den 1, november 2016.
I bandet Elektra fokuserer hun på soul, jazz, gospel, hip hop og electronica, og hun vil at musikken skal være groovebasert. Med bandet gjør hun gjerne låter av for eksempel Björk og Alicia Keys, i tillegg til eget stoff, så her er det bare å belage seg på noe helt annet enn freejazz og impro.
Selv om Cassity har med seg et relativt solid lag med musikere, klarer hun aldri «å fange meg i garnet». Til det synes jeg arrangementene rett og slett ikke holder. Hennes eget spill er slik litt for mange unge saksofonister i USA i dag spiller, med god og skoleflink teknikk, men lite patos og følelser involvert. Og jeg foretrekker mye heller Linda Oh på akustisk bass, enn på el.bass, som her. Og der hvor gitaristen Mark Whitfield stikker seg fram, slik vi kjenner han fra flere tidligere prosjekter, virker det hele relativt uengasjert. Og hans solo i «All is full of love» låter direkte dårlig. Og ensemblespillet blir gjennomgående altfor «rotete» og uinteressant. Riktignok får vi noen gode solier av blant andre trompeteren Ingrid Jensen, men ellers faller dette litt sammen allerede under første gjennomspilling.
Jeg har en følelse av at Cassity har vært altfor opptatt av å «passe inn» i den amerikanske radioverdenen, i stedet for å fokusere på egne ideer og lage en plate hvor hun kan stå for musikken fullt og helt. Her blir det dessverre altfor kaotisk og for «hipt», uten å være «hipt» nok, til at jeg kan gi henne ståkarrakter. I tillegg er heller ikke lyden god nok til å konkurrere med de «hippeste» innenfor smooth jazzen. Dessverre.
Jan Granlie
Sharel Cassity (ssw, as, ts, fl), Christie Dashiell (v), Ingrid Jensen (tp), Marcus Printup (tp), Freddie Hendrix (flh), Mark Whitfield (g), Miki Hayama (rhodes, p, synth), Richard Johnson (keys), Linda Oh (b), Riza Printup (harp), Jonathan Barber (dr), Lucianna Padmore (dr)
