Den fantastiske vokalisten Sheila Jordan er fremdeles svært aktiv på jazzscenen, selv om hun ble født allerede i 1928. For noen uke siden skulle hun gjort duokonsert på Vossa Jazz i Norge, men på grunn av korona-restriksjonene slapp hun dessverre ikke inn i landet. Men hun har lovt å komme til festivalen i begynnelsen av april, og da vil hun ha rukket å feire sin 93-årsdag! Ikke dårlig når de er vokalist.
Hun debuterte tidliog på 60-tallet med platen «Portrait of Sheila» på Blue Note. Før det hadde hun flyttet fra Detroit og til New York City. Og i Detroit hadde hun sunget og spilt piano i trioen Skeeter, Mitch and Jean, som også skrev tekster til komposisjoner av Charlie Parker. Etter at hun kom til New York studerte hun musikkteoriene til Lennie Tristano og Charles Mingus, og derfra og til i dag er hennes liv en fantastisk reise i jazzhistorien.
«Comes Love – Lost Session 1960» er relativt ukjente opptak fra 10. juni 1960, fra Olmsted Studios i New York, og her hører vi henne sammen med ikke navngitt pianist og trommeslager. Men man kan muligens anta at Steve Swallow er bassisten, siden hun spilte en del med han på den tiden. Kanskje er det også Herbie Nichols som trakterer pianoet, hvis det ikke er fruen selv, for hun spilte også med Nichols på den tiden.
Men låtene hun gjør er, stort sett, velkjente. Og det er deilig å høre Jordan i disse opptakene, og kjenne igjen hennes typiske, litt lespende stemme, som fremdeles er en av de fineste vokalstemmene i verden, selv i dag.
De starter med James Sheltons «I’m The Girl», og derfra til de avrunder med «Gerswins «They Can’t Take That Away From Me», får vi en relativt ung versjon av Jordan som foredrar perfekt gjennom de 11 sporene.
Vi får «It Donæt Mean A Thing (If It Ain’t Got That Swing», den nydelige «Ballad Of The Sad Young Men», tittelsporet «Come’s Love» av Les Brown, Sam Stept og Charles Tobias, Billie Holiday og Arthur Herzogs «Don’t Explain», «Sleeping Bee» av Harols Arlen og Truman Capote, «When The World Was Young». «I’ll Take Romance», «These Foolish Things» og «Glad To Be Unhappy» før de avrunder med Gerswins «They Can’t Take That Away From Me». Og hele veien er dette Sheila Jordan på sitt absolutt beste. Hun swinger voldsomt i de raskere låtene med sin fjellstøe frasering, og i balladene er dette br å «bøye seg i hatten» av.
Sheila Jordan er en egen jazzhistorie i seg selv. Og at hun fremdeles holder det gående er imponerende. Og det spesielle er at hun fremdeles låter like bra, på tross av alderen.
For noen år siden spilte hun på Victoria, Nasjonal Jazzscene i Oslo, og etter konserten kom hun å satte seg ved vårt bord, like ved utgangen. Og det sier noe om damen når hun nærmest beorder publikum som er på vei hjem at de ikke må gå allerede nå. Baren er fremdeles åpen!
Sheila Jordan er en fantastisk jazztolker, og får de kanskje litt «loslitte» standardlåtene til å fremstå i nytt lys, og i personlige, deilige og følsomme versjoner.
Et must for alle venner av god vokaljazz!
Jan Granlie
Sheila Jordan (v p?), unknown p, b, dr
