Shitney er en utfordrende trio med base i København, som ble startet i 2015, med den ideen å kombinere det akustiske med det elektroniske. Trioen består av saksofonsiten Maria Faust, keyboardist, giarist og diverse Katrine Amsler og vokalist og keyboardist Qarin Wikström. Alle tre svært aktive innenfor det kreative jazzmiljøet på begge sidene av Øresund.
Dette er deres debutalbum, og for den som kun kjenner Faust fra før, så vil denne innspillingen by på en del overraskelser.
Det starter heftig og rytmisk med låta «Compressed Tightly Together Forced To Vibrate As Mean», som setter en standard et godt stykke unna det vi kanskje hadde forventet. Dette er ikke freejazz eller impro, men noe som ligger mer innenfor den eksperimentelle rocken. Det fortsetter med den litt svevende, og mer forventede «Lemon Yellow Sintered Micro Crystals», hovedsakelig basert på elektronikk, og som ligner noe jeg har hørt før, men som jeg ikke helt klarer å bestemme hvor jeg har det fra. Dette er eksperimentelt og spennende, men jeg savner kanskje at det skjer noe ett eller annet sted der inne. Men så glir man nesten umerkelig over i tredjesporet, «Towards Oxygen», hvor Fausts saksofoner dukker opp. Låta er eksperimentell, og jeg kan ikke huske å ha hørt noe som dette noen gang tidligere. Det er trommemaskiner, elektronikk og en manipulert altsaksofon, som mer låter som en baryton, og det hele kan minne om noe som kunne passet inn i «Twin Peaks».
Og slik fortsetter det. Heftig electronica med vokal i «Magnetosphere Shower», og Lourie Anderson dukker opp i bakhodet. «Black Oxide Coat In Air», er en slags ballade, hvor Fausts saksofon ligger i front. Litt som å få «Johnny Hodges goes 2017», og en låt som på mange måter høres veldig nordisk ut. Lange, nærmest dronelignende løp, før de endrer stemning fullstendig, men ikke uten at Lourie Anderson lurer i bakgrunnen.
«Iron» følger litt av det samme, og det gavner platen at man etter hvert tar mer i bruk vokal og saksofon, selv om ingenting høres ut som det ikke er elektronisk manipulert. «Wolfram» og «Siderophile Elements» er mer i samme gaten, som et slags lydlaboratorium hvor snodige lyder settes sammen til forståelige og spennende melodier, mens sistesporet «Graphite: Black Diamond: Clear», er en litt depressiv electronica, som høres gammel ut, på den måten at elektronikken er velbrukt og vi har hørt lydene før. Men plutselig endrer dette seg også, og vi får et morsomt stilbrudd som passer perfekt. Den nye grooven kunne vært hentet fra et gammelt dataspill, mens det legges stemme og andre lyder på toppen.
Shitney har med «Earth Core», ikke bare laget en spennende, morsom og interessant plate. De har også laget en plate med noen særdeles innfløkte titler, et rått og fint uttrykk og musikk fra tre musikere som garantert har Lourie Andersons samlede verker i hyllene hjemme.
Jan Granlie
Katrine Amsler (keys, micro-g. prog, el.dr), Qarin Wikström (v, keys, eff), Maria Faust (as, eff, v, cl)
