Ifølge Store Norske Leksikon er Sidiki Camara perkusjonist fra Mali, som har vært bosatt i Norge siden 2006. «Med sitt utgangspunkt i mande-musikken har han vært en av de som har brakt de vestafrikanske, og særlig det malisiske rytmer inn i norsk og internasjonal jazz. To av de viktigste instrumentene i Sidiki Camaras musikk er djembe og kalabass. Kalebassen bruker han som en basstromme som han slår på med knyttet neve for å frembringe en dyp, rund lyd som ofte utgjør musikkens puls. I tillegg til perkusjonsinstrumentene spiller han melodiske instrumenter som balafon og det tradisjonelle strengeinstrumentet ngoni, som er beslektet med den mer kjente koraen, som er mye brukt i musikken fra denne delen av Afrika. Han har tidligere vært å høre med vest-afrikanske stjernemusikere som Ali Farka Touré, Toumani Diabaté, Oumou Sangaré og Habib Koité. Han har turnert verden rundt som soloperkusjonist med Malis nasjonalballett. Han har vært gjesteartist på flere turneer med Bill Frisell New Quartet og er fast med i Frisells band The Inter Continentals. Han har også samarbeidet med afrikanske musikere som Mamady Kéita, Kasse Mady Diabaté, Rokia Traoré og Boubacar Traoré. Etter at Camara flyttet til Norge i 2006 har han samarbeidet med ledende norske jazzmusikere som Bugge Wesseltoft, Audun Erlien og Bendik Hofseth».
Han har utgitt flere plater i eget navn, og på hans seneste, Return To The Traditions, samarbeider han med bassgitaristene Mattis Kleppen, Audun Erlien og Bo Berg. I tillegg medvirker vokalisten Sarah Camille på tre spor. Camara selv møter vi som vokalist, perkusjonist og på N’goni. Ni av de ti låtene er laget av Camara, mens førstesporet, «Bordstabelen» er tradisjonell.
«Bordstabelen» er norsk folkemusikk, og og ved å benytte seg av tre bassgitarister sammen med hans egne instrumenter kan ofte bli litt ensformig. Men her er Mattis Kleppen, som vi blant annet kjenner fra den utmerkede trioen Resjemheia, hvor han trakterer bassgitaren nesten som en vanlig gitar eller barytongitar. Og på den første låten er han en viktig del av den tradisjonelle låten. De fortsetter med «Niakalemba», hvor de nærmer seg den vest-afrikanske musikken, men mye av det norske henger igjen, før vi får den fine «Yankadi», hvor de nærmer seg de malisiske enda mer, og nårvokalen kommer inn, er vi inne i det rotekte og vest-afrikanske, selv om man (nesten) kan høre at musikerne han omgir seg med er norske, eller i alle fall skandinaviske.
Og akkurat overgangen fra den norske folkemusikken og mot det vest-afrikanske er med på å gjøre platen spennende. Det er ingen tvil om at de tre bassgitaristene har forstått hvor Camara vil med musikken. Og i og med at de opererer forskjellig, med en som spiller det stødige og «alminnelige» bass-spillet, mens de to andre kan briljere og nesten ha en slags gitarrolle. Og de gjør det med stor overbevisning. Og med Camilles vokal i denne låten, er med på at vi trekker mot varmere strøk på vestkysten av Afrika.
I «My Time» får vi utmerket N’goni-spill, og er en drivende og flott, og ikke minst, varm låt, før vi får «Les Rayons», en nydelig basslåt, hvor Kleppen briljerer med nydelig spill. Kanskje platas fineste spor. «Netara» er basert på N’goni og vokal, og nå begynner både musikerne og vi lyttere å bli varme i trøya. En deilig låt som «ruller» fint av gårde med strålende spill, før vi får «Diarabi» som svinger deilig, hvor både Camaras vokal og perkusjon og de tre bassene gjør dette til en deilig og gyngende låt. I «Nakan» er det N’gonien som fører ordet, sammen med deilig vokal, før Camara får gjøre en solo i «Djembe solo», som viser hvilken eminent perkusjonist han er, før de avslutter med den svingende og tilbakelente «Baba Dramé», som lett kan bli min sommerlåt i år, bare en drøy meter med snø forsvinner.
Jeg har lenge vært fascinert av musikken vi får fra Mali, et land hvor det å være musiker ikke akkurat for lovord fra myndighetene, men hvor musikerne opplever forfølgelser, og at du må arrangere hemmelige konserter ute i ørkenen for i det hele tatt å få spille offentlig. Men ofte har jeg syntes at mye av den afrikanske musikken, i alle fall den som blir frontet i vesten, fort kan bli litt ensformig og kjedelig. Hvor alle låter ligner altfor mye på hverandre, og at litt for mye går i de samme sporene. Men det er ikke tilfellet på Camaras utgivelse. Her er det relativt stor variasjon, og bruken av de tre bassgitaristene fungerer perfekt til Camaras perkusjon og N’goni, Og med både hans og Camilles vokal, som hele veien nærmest roper på sommeren, er dette blitt en plate som skal spilles når været er for ille til å kunne leve med her på Vestlandet. Og gjett om jeg gleder meg til sommeren når jeg hører på denne utgivelsen?
Jan Granlie
Sidiki Camara (vocals, percussion, N’goni), Mattis Kleppen (bass guitar), Audun Erlien (bass guitar) Bo Berg (bass guitar), Sarah Camille (vocals)
