Sommeren 2020 var aktiviteten på den skandinaviske jazzscenen relativt begrenset. Festivalene var nedskalerte eller avlyste, klubbene holdt konserter med begrenset antall publikummere og Skandinavia var i en slags «time out»-periode etter den første nedstengingen, og alle hadde håpet at vi nå var i ferd med å bli kvitt covid-19-pandemien.
Copenhagen Jazz Festival var en av festivalene som avlyste dette året. Men det var åpning for at de enkelte arrangørene på de enkelte klubbene kunne holde åpent under strenge restriksjoner. Og en av de arrangørsteder som holdt åpent for et lite, men ytterst eksklusivt publikum, var Koncertkirken på Blågaards Plads på Nørrebro i København. Den 6. juli og 7. juli, spilte den danske, nå Osloboende altsaksofonisten Signe Emmeluth duo med trommeslageren med mer, Kresten Osgood, i et utmerket sett, som nå har havnet på plate, utgitt av det spennende selskapet Motvind Records.
I min omtale av konserten, for salt peanuts* var selvsagt på plass, skrev jeg følgene: «Så bar det avgårde over Dronning Louises bro til Nørrebro og Koncertkirken, nok en gang. Her fikk vi først et møte mellom altsaksofonisten Signe Emmeluth og trommeslageren Kresten Osgood. Emmeluth har de senere årene blitt mer og mer norsk, etter studier ved «Jazzlinja» i Trondheim, og nå med Oslo som adresse, mens Osgood fremdeles holder hus på Islands Brygge på Christanshavn-siden av byen. Dette er ikke første gang de spiller sammen, men her er jeg temmelig sikker på at ingenting var planlagt på forhånd. I slike settinger er det sjelden Osgood bruker altfor mye tid på planlegging. Og for en time i frijazzen spennende univers det ble! De to musikerne er tydeligvis velkjente med hverandres musikalske ideer, og rundt Emmeluths skarpe og pågående saksofonspill fikk Osgood «leke», slik nesten bare han kan. Men det var Emmeluth som var sjefen i duoen. Det var hun som bestemte i hvilken musikalsk retning de skulle bevege seg, noe hun gjorde med stor selvsikkerhet og overbevisning. Det var flere av de tilstedeværende som oppdaget en ny, dansk altsaksofonstjerne denne kvelden …»
Og nå, knapt ett år senere, havner opptakene på min spiller. Og det er spennende å høre om dette fungerer like godt hjemme i min egen stue, uten den stemningen og atmosfæren det er inne i den fine kirken på Nørrebro, som er «omgjort» til et utmerket konsertsted.
Men raskt blir all eventuell skepsis kastet over bord, for allerede fra første tone fra Emmeluths altsaksofon, er vi tilbake i Koncertkirken. Riktignok synes jeg romklangen er mer påtagelig på plate enn i konsertsituasjonen, særlig i Osgoods trommer, men det venner man seg raskt til, og det blir aldri plagsomt.
Emmeluth er en saksofonist som de senere årene har utviklet en fin kreativitet i spillet, selv om musikken ikke er nøye planlagt på forhånd. Og med Osgood i en slik setting, vet man (nesten) at man alltid har en musikalsk «samtalepartner» som er åpen for en diskusjon. Derfor blir de tre «strekkene», «Tårnet med vand», «Tornebusken» og «Busken med torne» tre spennende «samtaler», hvor de to kommuniserer på utmerket vis. De utfordrer ikke hverandre altfor mye, for som den gentleman Osgood kan være, i alle fall musikalsk, lar han Emmeluth, i stor grad, bestemme i hvilken musikalsk retning de skal bevege seg. I andre sporet, er det riktignok Osgood som kommer opp med de første ideene, før Emmeluth kommer mer og mer inn i «samtalen». Her får vi også høre Osgood som den utmerkede og, ikke minst kreative, pianisten han er. Og Emmeluths lekne improvisasjoner går godt sammen med hans frittgående pianospill.
I tredjesporet åpner de stille og fredelig, med vakkert altsaksofonspill, før Osgood henger seg på med et trommespill som får tankene til å gå mot Sunny Morray, Ed Blackwell, Milfred Graves og andre fra freejazzens 60- og 70-tall. Her legger vi merke til Osgoods enormt store ører, som tar inn enhver tone og lille bevegelse i altsaksofonspillet, og legger seg tett på og utfyller spillet på en fremragende måte. Og det er i slike situasjoner hvor jeg synes Osgoods kreativitet kommer best til sin rett. Når han bygger opp og støtter opp om en annen musiker, uten å skulle være den som «styrer skuta», men som en god «samtalepartner». Og her synes jeg det fungerer utmerket.
«Vandtårnet» er blitt en spennende live-plate, fra en konsert man selv var til stede på, og etter hvert begynner det å bli noen slike. Og de fleste av dem er tatt opp på noen av de mer «frittgående» klubbene for improvisert musikk i København, noe som tyder på at disse scenene begynner å bli anerkjent også utenfor Københavns grenser.
Jan Granlie
Signe Emmeluth (as), Kresten Osgood (dr, p, obj)
