Det er alltid hyggelig når musikere kommer på døra i skrivestua for å avlevere sine nye plater. Samtidig er det litt skummelt også, siden det blir vanskeligere å komme med knallhard kritikk av plater, hvor artisten har kjempet seg gjennom vinterkulden for å levere den.
Voss er ei bygd på Vestlandet som, opp gjennom årene har fostret en rekke dyktige folke- og jazzmusikere. Og bassisten Signe Førre er den siste i rekken av jazzmusikere som nå debuterer på plate. Sammen med gitaristen med mere, Torbjørn Økland, accordionisten Jo Asgeir Lie og trommeslageren Kåre Opheim, har hun laget en plate hvor de tar utgangspunkt i folkemusikk fra Norge og Balkan, hvor den norske folkemusikken er naturlig, og hvor hun på grunn av feriehus i Tyrkia og et utall reiser til Kroatia, Bosnia & Herzegovina, Serbia, Montenegro og Bulgaria la grunnlaget for en fascinasjon for østeuropeisk musikk, språk og kultur.
Balkansk musikk har smeltet Signe Førre sitt hjerte. Så langt tilbake som hun kan huske har tonespråket og rytmen fra Øst-Europa vært til stede i hennes bevissthet. Åpenheten og den inkluderende nysgjerrigheten som møtte Signe, gjorde sitt til at dragningen mot den balkanske kulturen festet seg hos den unge bassisten.
I presseskrivet kan man lese at «Den musikalske inderligheten og rytmekompleksiteten i balkanhalvøya sin kulturarv har fått Signe Førre til å ville blande dette sammen med den særegne norske musikktradisjonen. Ut kommer et helstøpt nytt utrykk der Signe leder en kvartett som har tentakler ut i et vidt spekter av sjangere. Signe Førre synger blant annet på serbisk, bulgarsk, bosnisk og tyrkisk i tillegg til å utgjør selve bånngrooven i låtene, gjennom sine vakre 1800-talls kontrabass».
Vi får et godt knippe låter fra Balkan, pluss noen norske og relativt kortreiste melodier, blant annet den ytterst lokale «Fagert i Finneloftet». Selv har Førre komponert «Galápagos» og «På vandring», pluss at hun bhar gjort «Skjulte toner» med tekst av dikteren Johan Sebastian Welhaven. Men de starter med «Ajde Jano», en folketone fra Serbia, hvor Førres dype bass «tar grep» fra start. Hun kommer inn med en vokal som tar oss direkte til Serbia og Balkan, før de settes i gang et fint driv, som man aldri skulle trodd var skapt av musikere fra Voss. Jeg har en mistanke om at Balkanfest i nabobygda Evanger har hatt en viss innvirkning, i tillegg til alle reisene på Balkan. Så følger «Makedonska Devojče fra Nord-Makedonia, som svinger upåklagelig med fint og drivende trommespill sammen med vokal og accordion. Vokalen til Førre er «troverdig», og selv om jeg ikke er veldig bevandret i språkene på Balkan, tror jeg på det vokale. Og når Økland kommer drivende med sin bouzouki, blir dette en strålende låt.
Så følger Førres «Galápagos», hvor hun også ser lenger ut i verden i sin skaperkunst, og vi får en fin låt med fint accordionspill, og en deilig bass-solo fra seremonimesteren. På Voss har man et slagord som låter «Verda er vid, men Voss er vidare», og dette er et godt bevis på det. Deretter får vi den tradisjonelle «Fagert i Finnesloftet», et sted jeg (nesten) kan se over til fra skrivestua. Her åpner de med en fin bassintro, og når de andre musikerne kommer inn, klarer jeg ikke helt å kjenne igjen låten fra tidligere versjoner. Men det spiller ingen rolle, for vi får en fin versjon som gjør avstanden mellom Voss og Balkan adskillig mindre.
Deretter får vi den tyrkiske «Severim Ben Seni», komponert av Tunus Emre, som føyer seg fint inn sammen med resten, og Økland leverer en fin akustisk gitarsolo, og Førre takler også det tyrkiske på en utmerket måte, før A-siden avsluttes med den roligere «visen» «Sve Ptičice Zapjevale» fra Bosnia-Herzegovina med fint spill fra Lie og Økland under Førres vokal.
B-siden starter med den serbiske «Ruse Kose Curo Imaš», som virker litt mer avansert rent rytmisk. Men med Opheim som traktør av «kjøkkenavdelingen» blir det aldri problematisk. Her får vi også litt trompetspill fra Økland, som fungerer fint inn i helheten, før han avleverer en finel.gitarsolo og Opheim vil ha et ord med i laget og lager en fin rytmisk utfordring, før Førre kommer inn på vokal.
Deretter får vi den norske «Skulte toner» med tekst av Welhaven. Også denne gjøres tett på det balkanske, med fint spill over hele linja, med bassen relativt langt framme i lydbildet, og nok en gang med fint trompetspill, før vi får Førres «På vandring», med Økland på mandolin over Lies accordion, som like godt kunne vært et trøorgel i starten. Dette er en fin instrumental «vise» med mer fint trompetspill av Økland, før Opheim snur stemingen med deilig trommespill hvor han får med seg Førre i en bass/trommesekvens som fungerer fint. Accordionet kommer inn og vi får en vandring i et landskap som jeg ikke tror er hentet fra Bømoen eller Hanguren på Voss, men heller adskillig lenger sydøstover i Europa. En fin instrumental , før vi får den bulgarske «Katerino Mome», og jeg imponeres av hvor troverdig vokalen er på de forskjellige låtene fra de forskjellige landene på Balkan og «innover der». Denne har et fint rytmisk mønster som takles perfekt av bandet, med Opheim som «kjøkkenmester», og med Førre i «fint driv» som det het i gamledager på sportsspråket, før de avrunder denne fine platen med den norske «Ingen vinner fram» med strålende bass-spill og et fintspillende band som gjør dette til en låt som kombinerer det norske med det balkanske på en utsøkt måte.
Da Signe Førre kom på døra for å levere platen, var det en ytterst stolt, ung bassist som sto på «trammen». Og etter å ha spilt gjennom denne LPen noen ganger, forstår jeg godt at hun er stolt over resultatet. For dette synes jeg er en fremragende plate med musikk hentet fra og inspirert av musikken fra Balkan. Og et godt bevis på at «Verda er vid, men Voss er vidare».
Jan Granlie
Signe Førre (double bass, vocals), Torbjørn Økland (guitars, trumpet, mandolin, bouzouki), Jo Asgeir Lie (accordion), Kåre Opheim (drums, percussion)
