Den tyske saksofonisten og klarinettisten Silke Eberhard har sin faste base i Berlin, hvor hun siden midten av 90-tallet har vært en viktig musiker i byens og landets jazz og improviserte musikk. Hennes trio med bassisten Jan Roder og trommeslageren Kay Lübke, beveger seg i den «frittgående» tradisjonen på jakt etter nye utfordringer, og deres utgivelse «The Being Inn», som var deres tredje trioalbum, fikk den tyske Kritikerprisen, som konseptalbum). Tidligere har vi her på salt peanuts* anmeldt flere av hennes plateprosjekter, så som hyllesten til Eric Dolphy med bandet Potsa Lotsa og platen «Plus – Plays Love Suite By Eric Dolphy» på Jazzwerkstatt, trioplaten «Mingus Mingus Mingus», en hyllest til Charles Mingus, hvor hun spilte med trompeteren Nikolaus Neuser og trommeslageren Christian Marien, og som kom på Leo Records i 2016, hennes duoplate «Matsch und Schnee» (TROUBLE IN THE EAST TITE RECORDS, 2019) med bassisten Maike Hilbig , og selvsagt «The Being Inn» med Roder og Lübke, på Intakt Records (2018) (anmeldelse av den kan leses HER). Ellers har vi hørt Eberhard i flere forskjellige sammenhenger de senere årene, senest med den franske pianisten Eve Risser og hennes White Dessert Orchestra på Moldejazz i 2017. På Intakt Records har også gjort en duoplate med pianisten Aki Takase, hvor de hyller saksofonisten Ornette Coleman, en plate jeg varmt vil anbefale.
Trioens nye innspilling ble gjort på jazzklubben A-Trane i Berlin den 13. og 14. august i 2020, og vi får ni komposisjoner som alle er gjort av Eberhard.
Og det er ingen tvil om at Ornette Coleman og Eric Dolphy er to saksofonister som står Eberhards hjerte nær. Hun spiller altsaksofon, som Coleman og Dolphy, gjennom hele albumet, og allerede fra åpningsstrofene i «U11», vet jeg at dette kommer til å bli en fin opplevelse. Og ikke kun fordi Eberhard er en strålende altsaksofonist, men også på grunn av at bassist Roder, som mange vil kjenne fra Alexander von Schlippenbachs «Monk Casino»-prosjekt, men også på grunn av det løse og ledige trommespillet til Lübke.
Dette er et tre-hodet «troll» som boltrer seg i improvisasjonen, uten å være innom mange av klisjeene, som en del musikere som har hatt sterk inspirasjon fra tidligere «helter» gjerne gjør. Dette er tre personlige musikere som har funnet et nydelig, felles uttrykk som de dyrket i dette samarbeidet. Og hele veien går det fra mer «streite» komposisjoner til de svært frie, noe man merker allerede på de to første låtene. Fra den fine «U11» til den «ornettske» «Strudel» til den «dolphinske» «Von A Nach B», og tilbake til Ornette igjen i «Laika’s Descent» og til nok et univers i den fine «Hymne», hvor Roder har en nydelig bassintro, før de igjen går inn i et nytt univers i den fine og neddempede «Zeitlupenbossa», som er den «frieste» starten, før den går over til å bli en aldeles nydelig ballade. Så følger «Damenschrank», som tar de tre tilbake til det relativt frie landskapet igjen, før vi får den, dessverre, litt stillestående «Stay Around», før de avslutter settet med «Yuki Neko» til slutt. Dette er også en låt hvor Ornette Coleman sitter på skulderen til Eberhard og forteller henne hva hun skal spille. For dette er en låt som gjerne kunne vært gjort av Coleman, selv om Eberhard ikke har den samme, skarpe tonen i hornet som Ornette hadde i sine velmaktsdager.
Nesten hele veien er dette original musikk fremført og skapt av de tre utmerkede musikerne, som, etter hvert har lært hverandre å kjenne godt, og som fungerer utrolig godt sammen som trio. Og en bønn til de arrangørene i København som holder på med denne type musikk: Det er ikke så veldig langt fra Berlin til København, og nå åpnes Danmark opp igjen, så …
Jan Granlie
Silke Eberhard (as), Jan Roder (b), Kay Lübke (dr)
