Det starter med at vi hører saksofonisten Silke Eberhardt gå fra venstre til høyre høyttaler på sine høyhælede sko, før trioen med henne på altsaksofon, bassisten Jan Roder og trommeslageren Lay Lübke setter an i noe som kunne vært hentet fra en av platene til Henry Threadgill og hans AIR-prosjekt.
Men her er all musikken laget av Eberhardt, som er godt bevandret innenfor den moderne delen av den europeiske jazzen med en rekke prosjekter, som for eksempel hennes strålende hyllest til Ornette Coleman i duo med pianisten Aki Takase, og med Eve Rissers store orkester, for å nevne et par av høydepunktene.
Og at akkurat hun har gjort en hyllest til Ornette Coleman virker svært naturlig når man hører hennes spill. Det er mye Coleman i spillet, men kanskje like mye de andre saksofonistene som fulgte i sporene etter Coleman, og som fulgte hans ideer og musikalske retning. Som for eksempel Henry Threadgill.
Eberhardts tone i altsaksofonen er relativt lys, men hun trakterer også bassklarinett på denne innspillingen, et instrument man i første rekke forbinder med Eric Dolphy, en musiker fra 60-tallet som Eberhardt kjenner godt. I tillegg kan man også høre referanser til Charles Mingus, noe som, selvsagt kan ha noe med Mingus sitt nære samarbeid med Dolphy i noen år.
Med Jan Roder som fjellstø bassist, som sender avgårde flere strålende solier gjennom hele platen, og Kay Lübke som sprelsk, kreativ og spennende trommeslager, sammen med Eberhardts klare referanser til 60-tallets helter, får vi en flott kombinasjon av nyere jazz og tradisjonene som fungerer perfekt.
Alle tre kommuniserer nærmest perfekt, vi har med tre strålende musikere å gjøre, og sammen har de laget et album som oser av kvalitet, energi og spennende samspill. Og sitter du på Henry Threadgills AIR-plater, og er ute etter mer i samme landskapet, så er dette den perfekte platen å skaffe seg.
Anbefales til alle venner av heltene fra 60-tallet, som gjerne vil høre hvor den musikken har havnet.
Jan Granlie
Silke Eberhardt (as, bcl), Jan Roder (b), Kay Lübke (dr)
