På den interessante og spennende klubben BLOW OUT på Mir i Oslo, skapes det stadig vekk nye spennende konstellasjoner, hvorav noen blir mer eller mindre permanente band i ettertid.
Denne kvartetten er et resultat av det, og en konsert gjort i de gamle lokalene til Oslo Jazzhus på BLOW OUT-festivalen, onsdag 19. august i fjor (selv om det står 2016 på coveret). Jeg var dessverre ikke på konserten, men ankom dagen til en rekke strålende konserter.
De fleste av musikerne kjenner vi fra før. Trompeteren Susana Santos Silva, kommer fra Portugal, og har de senere årene skapt seg et relativt stort navn i den europeiske jazzen, blant annet i samarbeid med pianisten Kaja Draksler, eller bassisten Torbjörn Zetterberg. Bassisten Christian Meaas Svendsen spiller med Paal Nilssen-Love Large Unit, flere egne konstellasjoner og Duplex, for å nevne noen få, mens trommeslageren Håkon Berre, som opprinnelig kommer fra Trøndelag, nesten midt i Norge, men har funnet seg vel til rette i København.
Pianisten Christina Wodrascka, er den eneste jeg ikke har kontroll på, men på hennes hjemmeside kan man lese at hun kommer fra Provence i Frankrike og er født i det herrens år 1957. Hun er opptatt av en musikalsk verden basert på forskjellige lyder, energi, musikalske figurer, arkitektur og følelser, alt som inspirasjoner for å skape noe nytt. Hun har spilt med de fleste innenfor den eksperimentelle, europeiske musikken, og har blant annet spilt med Fred Frith, Ikue Mori, Zeena Perkins, Han Bennink, Marion Brown, John Butcher og en rekke andre.
På «Rasengan!» får vi to fritt improviserte strekk, hvor jeg føler at Santos Silva er den som i størst grad staker ut den musikalske veien. Men gjennomgående er dette fire musikere som lytter til hverandre og som inviterer og utfordrer hverandre til musikalsk dyst.
Det er fristende å nevne John Stevens to grunnlegende regler for å spille i et frittimprovisert band, sitert fra Johan Hauknes artikkel og NRK-opptak om og med Spontaneous Music Ensemble (nettopp utlagt som video på salt-peanuts.eu): 1) Om du ikke hører din medmusiker, spiller du for høyt. 2) Om det du spiller ikke henspiller og svarer på hva de andre skaper, hvorfor er du da overhodet en del av gruppen.
For på «Rasengan!», synes jeg disse to «tesene» følges på e eksemplarisk måte. Her lytter man, bidrar og er en del av en helhet.
Vi møter fire musikere som kan improvisere fritt. Fire musikere som leker med hverandre på en fortreffelig måte, og som kommer ut av det på beste måte.
«Rasengan!» anbefales kanskje ikke først og fremt til de som har en hang til stråhatt og banjo, men mer til de som gjør hva de kan for å presentere noe nytt man ikke har hørt før, og som «gir jernet» hele veien og gir publikum (i alle fall undertegnede og de som var tilstede på BLOW OUT) en nesten magisk musikalsk opplevelse.
Og for dere som har tenkt dere til Kongsberg Jazzfestival i sommer, så spiller de der, fredag 8. juli klokken 22:30 i Smeltehytta.
Jan Granlie
Susana Santos Silva (tp), Christine Wodrascka (p), Christian Meaas Svendsen (b), Håkon Berre (dr)
