
For den som ikke er sÄ bevandret uti norsk kultur, mÄ det nesten nevnes i denne sammenhengen, at skulekorps, eller skolekorps pÄ bokmÄl, er en aktivitet de fleste barn og unge er innom i lÞpet av oppveksten. I alle fall var de det tidligere. Hvordan det er i dag, hvor man skal kjÞres til fotball-, hÄndball-, tennis-, ishockey- dans-, og langrennstrening sÄ det rent politisk holdt pÄ Ä gÄ helt galt i hÞstens komunevalg, hvor det nye partiet «Nei til bompenger» holdt pÄ Ä velte ethvert politisk samarbeid. Dette kom av at foreldre med et par biler i hustanden, nektet Ä godta at man skulle betale bompenger for Ä kjÞre sine hÄpefulle til trening eller andre aktiviteter, samtidig som de selv mÄtte kjÞre bil til og fra mÞter og andre sosiale treffpunkter.
NĂ„ kan man mene hva man vil om bompenger, og jeg tror kanskje det kan leses mellom linjene hva jeg mener om bompengemotstanderne. Men det var jo ikke det det skulle dreie seg om i dernne anmeldelsen. Her dreier det seg om trommeslageren Ăyvind SkarbĂžs nyeste plateprosjekt. SkarbĂž Skulekorps.
Ideen kom visstnok etter at han sÄ pÄ Finn:no, at et skulekorps skulle kjÞpe nye uniformer og ville selge sine gamle, og da fikk han den glimrende ideen om bandet. For uniformer mÄ et skulekorps ha. Det er ofte nesten viktigere enn musikken. Og som den idérike herren SkarbÞ er, sÄ fant han ut at han skulle kjÞpe noen av uniformene og starte sitt eget, ytterst alternative skulekorps.
Han fikk med saksofonistene Signe Emeluth og Eirik Hegdal, trompeteren Stian OmenÄs, organisten og synthspilleren Anja Lauvdal, gitaristen Johan Lindström og bassisten Chris Holm, fikk booket jobb pÄ Nattjazz i Bergen, og dermed var det blodig alvor. I tillegg til korpsmusikantene, fikk han ogsÄ med vokalistene JÞrgen Sandvik, Ivar Chelsom Vogt og David Chelsom Vogt, som mange kanskje kjenner fra bandet Real Ones, og bidrag fra MÞhlenpris foreldrekorps i Bergen.
Vi overvar den morsomme og hÞyst originale korpskonserten under Nattjazz, og har egentlig ventet ganske lenge pÄ at det skulle bli plate av det. Og nÄ er den her, med release i dag, og det er bare Ä lene seg tilbake og glede seg over denne alternative korpsmusikken. For her er det ikke mye Sousa, bearbeidelser av Glenn Miller eller Melodi Grand Prix-lÄter pÄ programmet.
I stedet starter det med den ganske funky «1-555-3327» med strÄlende trestemt vokal av vokalistene fra Real Ones, og vi er langt inne i den amerikanske populÊrmusikken fra 70-tallet med moderne komp. Og for den som hadde forventet korpsmusikk slik korpsmusikk spilles, vil kanskje bli en smule overrasket over dette. SÊrlig nÄr Signe Emeluth bare bestemmer seg for at nÄ fÄr det vÊre nok med det amerikanske, og kjÞrer i vei med fri improvisasjon. Men de tre sterke stemmene fra Bergens livestolthet, overtar igjen helt mot slutten.
Og derfra og ut er dette en real fest. «Turnamat» er mer funk, men i et relativt fritt musikalsk landskap. Ogh SkarbÞ som korpsleder styrer musikerne gjennom et ytterst spennende landskap med sitt funky trommespill. Stian OmenÄs, som man egentlig hÞrer altfor lite pÄ norske jazzscener, kjÞrer en deilig trompetsolo, og jeg fÞler at vi befinner oss i nÊrheten av gamle George Clinton og Funkadelic i litt mer ordnede former. «Pilabue» starter med Eirik Hegdals klarinett, som tar oss med Þstover, godt assistert av Anja Lauvdals orgel og synth, fÞr hele gjengen legger ut pÄ en deilig tur ut iet nesten pop-aktig landskap fÞr Lindströms steelgitar griper fatt i oss og hanker oss tilbake til Sambandsstatene. Men der fÄr han ikke lov til Ä beholde oss lenge, fÞr hele bandet kommer inn med et deilig riff.
Og slik fortsetter det. «Four Foxes» er pÄ mange mÄter Hegdals glansnummer, hvor han leverer fint og spennende altsaksofonspill, fÞr «Farrier and the Roof» og Hegdals klarinett tar oss ned til noe som i starten hÞres ut som en ballade, men hvor det funky uttrykket igjen kommer etter en kort stund. Vi fÄr skulekorpsets hyllest til den belgiske musikeren Ruben Machtelinckx i «Lysets hastighet», hvor OmenÄs leverer en trompetsolo som ligger milevis over det man forventer av et skulekorps, fÞr vi fÄr «Kadó», som er en deilig og funky sak hvor mye hender og «Gliploss», som er en lÄt somflyter deilig av gÄrde, fÞr de avrunder konserten med nydelig pedal steel-spill av Lindström i «50 MB RAM» fÞr de alle stemmer i med ordlÞs sang av temaet, fÞr det hel gÄr inn i en litt innadvendt impro, temaet vokalt igjen, og litt med LindstrÞm. Og vi kan puste ut og vente pÄ «Äresalget», kaffen og vaflene (eller kanskje man heller serverer svele der SkarbÞ kommer fra?)
SkarbÞ skulekorps ville nok kanskje mÞtt motbÞr pÄ de fleste korpstevner rundt omkring i det norske land, men som et band innenfor den mer funky jazzen holder dette mer enn godt nok. Og SkarbÞ er en kreativ person til Ä finne pÄ navn til sine prosjekter, og SkarbÞ skulekorps mÄ nok sies Ä vÊre ett av de beste.
Musikken er variert og deilig Ä lytte til, og det er ingen tvil om at musikerne har hatt det morsomt i studio mens de jobbet med dette prosjektet. Jeg tror kanskje en del traumatiske opplevelser fra eviglange Þvelser i en gymsal hvor det luktet en blanding av gummi og sure sokker, ble blÄst vekk under innstuderingen av denne musikken.
Kreativt, morsomt og grÄdig tÞft!
Jan Granlie
Signe Emeluth (as, elec), Eirik Hegdal (c melody s, cl), Stian OmenĂ„s (tp), Anja Lauvdal (org, synth), Johan Lindström (pedal steel, g), Chris Holm (b, synth), Ăyvind SkarbĂž (dr, perc, vib, bjo)