Noe av det som er spennende med å sette på nye plater, er den overraskelsen du får når platen du har satt på, starter helt annerledes enn du hadde trodd. Det skjedde da jeg for første gang satte på Skydive Trios nye plate «Sun Sparkle». For åpningslåta, «Launch», er omtrent så langt fra det jeg hadde forventet av trioen, bestående av gitaristen Thomas T. Dahl, bassisten Mats Eilertsen og trommeslageren Olavi Louhivuori, som det nesten er mulig å komme.
To nordmenn og en finne, som i flere år har samarbeidet i denne trioen, og som har gjort noen vakre og lyriske plater tidligere.
I andresporet, «Convoy», er vi litt tilbake der vi forventer å finne trioen. Fra den temmelig rocka åpningslåten og hit, er det en lang vei å gå, særlig når førstelåta er skrevet av Eilertsen, som jeg aldri tidligere har hørt gjøre noe tilnærmet så rocka, til andresporet, som er gjort av trommeslager Louhivuori, og som man egentlig aldri vet hvor «hopper». Men her finner vi Skydive Trio i det lyriske landskapet, hvor Dahls gitarspill er så vakkert, så vakkert.
Tredjelåta er også laget av Eilertsen, og er litt mer rocka enn andresporet. Og jeg tenker: Hva har skjedd med sindige og rolige Eilertsen? Mye tyder nemlig på at han er blitt en skikkelig rocker på sine eldre dager. Kjøpt seg el.bass og greier! «Apollo» har et solid, rocka trommebeat, som Eilertsen legger seg på, mens Dahl legger fint gitarspill på toppen. Ikke likt hverken Metheny eller Frisell, men helt hans eget. Kanskje nærmere Scofield enn de to andre, men hele tiden hans eget.
Louhivuoris «Engine Rest» er neste, og her kan man fornemme Frisell i gitarens åpningsstrofer, eller kanskje Terje Rypdal og hans Chaser-prosjekt. Vakkert og svevende. Nesten som å høre Rypdal, Bjørn Kjellemyr og Audun Kleive i «Ørnen». Dette er nesten en låt som har hit-potensiale. I alle fall kommer den til å bli brukt i en rekke naturprogram på fjernsynet i årene som kommer.
Louhivuoris «Descending» følger, og er litt i samme «gata». Men også den er litt mer rocka enn det man er vant til å høre fra trioen. Men det gjør ingenting. Jeg får en slags Bushman’s Revenge-følelse, og deres seneste plate, når jeg hører dette. Gitaren i front, og en slags lyrisk rocketilnærming som fungerer.
Sjettesporet er gitarist Dahls eneste bidrag denne gangen. Og vi er igjen tilbake i Rypdal og Chaserland. Kanskje ende mer her enn på «Engine Rest». Innimellom står musikken nesten helt stille, men de bruker pausene som viktige elementer i låta, noe Rypdal også var kjent for. Man lar tonene ta den tiden den trenger, og kompet følger nøye med og er der akkurat i det nanosekundet de skal.
«Spruce» er gjort av Louhivuori, men man skulle ikke tro at denne låta var skrevet av en trommeslager. For dette er ingen rytmisk kanossagang, men nok en lyrisk og vakker sak med Dahls gitar i to lag, en med fingerspill som komp og noen lange toner på topp. Dette er nordisk natur på sitt beste, og jeg kan se havørnene sveve høyt der oppe, mens Eilertsen spiller med bue.
Eilertsens «Ascending» er neste, og jeg kommer til å tenke på noe jeg skrev om Eilertsen for mange år siden, i forbindelse med en av hans soloplater, at han spilte utrolig vakkert bass, men at det var noe uforløst over komposisjonene hans. Men det gjelder ikke her. Han er virkelig på rockebagen på denne plata. Også her er det et bastant trommekomp i bakgrunnen, under et relativt rocka gitarspill og noen bassganger som kunne gått rett inn i de store rockebanda. Og det funker veldig bra. Eilertsens komposisjoner hittil har vært helt annerledes enn det jeg hadde trodd, og det er hele veien tøffere enn toget. Og gitarspillet til Dahl på denne låta er formidabelt.
Tittelsporet «Sun Sparkle» er gjort av Louhivuori, og er mer lyrisk igjen, og nok en låt som ville passe perfekt inn i en fjernsynsserie om nordisk natur, før de runder av med Eilertsens «Wish I Was Who? (Camera Off)», som godt kan være Eilertsens versjon av «Amazing Grace», og den perfekte avslutning på en plate fra Skydive Trio. For den som trodde at alle de gode balladene allerede var skrevet, anbefaler jeg på det sterkeste å lytte til denne låta. For dette må være noe av det fineste som er laget i ballade-sjangeren på svært lang tid. Nydelig, Eilertsen! Og Dahls enkle, men ytterst effektive spill på denne låta er så vakkert at man kan gråte!
Innspillingen med Skydive Trio er overraskende på mange måter. Men allikevel er det Skydive Trio hele veien. At den godeste Mats Eilertsen hadde iført seg sine spisse rockesko da trioen besøkte The Village Recording i Vanløse i København, hos den eminente lydmann Thomas Vang, har gjort Skydive Trio enda mer interessant og spennende. Og jeg er glad for at jeg har fått være tilskuer til denne musikalske reisen.
Jan Granlie
Thomas T. Dahl (g), Mats Eilertsen (b), Olavi Louhivuori (dr)
