Å lytte til trioen Slagr, er som å gå inn i en drøm som handler om norsk urskog. Furu- og granlegger uberørte av mennesket, og ormegress og villniss som gjør det vanskelig å komme seg fram. Like mye er Slagrs musikk meditasjon. Meditasjon og norsk natur, ikke som flosklene i anmeldelser av norsk jazz ofte fremstiller det – som fjord og fjell og store vidder, men dyp, dyp skog, mye mer Finnskogen enn Hardangervidda, og mye mer Telemark enn Jotunheimen eller de dype fjordene på Vestlandet.
Ved hjelp av hardingfele, cello, vibrafon og stemte glass klarer Anne Hytta, Amund Sjøli Sveen og Katrine Schiøtt å trylle fram bilder inni hodene våre som er så langt fra storbyen det er mulig å komme. Mye av musikken er som droner, droner med flere solide bein i den norske folkemusikken, og som man skal trekke tolkningen svært langt for å kalle jazz. Men platen er utgitt på selskapet Hubro, som i de senere årene er blitt mestre på denne type musikk, som nesten ingen andre vil ta i. Dermed har også Hubro klart å skaffe seg sitt helt eget fingeravtrykk i den europeiske musikken, og derfor er akkurat Hubro det perfekte selskap for et band som Slagr.
Vi får åtte «strekk», som beveger seg relativt stille framover. Hardingfela til Anne Hytta er ikke slik vi kjenner det fra mesteparten av den norske folkemusikken, hvor det virtuose spiller hovedrollen. Mye mer er det de lange tonene hun spiller, og mye gjentagelser som kjennetegner spillet. Det samme gjelder for Katrine Schiøtts cello, og sammen høres de to nesten ut som ett instrument. Amund Sjølie Sveens vibrafon og stemte glass, er med på å tilføre det siste og viktigste i musikken, høyt der oppe, vibreringen i glassene eller mer konvensjonelt vibrafonspill, ikke som Gary Burton, men mer som en klassisk utøver.
Og sammen blir dette nydelig og, ikke minst, musikk du automatisk senker skuldrene til. Det senker seg en helt egen ro over kropp og sjel ved å lytte til denne musikken, selv om man ikke har planer om å utøve yoga eller andre meditasjonsøvelser. Etter en stresset dag med storbyens mas og tjas er det ufattelig deilig å sette seg godt til rette i godstolen med beina høyt hevet, låne et av glassene til Sjølie Sveen og helle opp en god, fransk, og la Slagr «ta over». Bare stenge verden ute en stund, gå inn i en musikalsk boble ikke så veldig mange inviterer deg med inn i, å du skal se at du kommer ut igjen etter 35 minutter og 24 sekunder, som et litt bedre menneske.
Jan Granlie
Anne Hytta (hardin vio), Amund Sjølie Sveen (vib, glases), Katrine Schiøtt (c)
