Det er litt underlig, at når det kommer ut musikk med nye, interessante, norske navn og kombinasjoner, så kommer de ofte ut på det portugisiske selskapet Clean Feed. En ting er at platedirektør Pedro Costa har nære bånd til Norge, men at det ikke finnes norske (eller skandinaviske) selskaper som kan ta seg av slike utgivelser, er nesten en skam. Riktignok finnes det mange interessante selskaper i Skandinavia, som Jazzland, Rune Grammofon, Losen, Moserobie og noen fler, men det finnes åpenbare hull i utgivelsesplanene deres som kanskje bør fylles.
Men det spiller for så vidt ingen rolle om platene kommer ut på et portugisisk selskap, siden CDer ifølge den såkalte «ekspertisen» ikke selger lenger…
Men uansett, på «metasediment rock» møter vi en kvartett med musikere vi ikke hører sammen altfor ofte.
Vi møter trombonisten Kristoffer Kompen, saksofonisten Kristoffer Berre Alberts, bassisten Ole Morten Vågan og trommeslageren Erik Nylander, i åtte komposisjoner, hvorav seks er ført i pennen av Kompen og to av Vågan.
Når man ser lagoppstillingen, og hører musikken, så er det omtrent så langt fra det jeg hadde forventet meg. Det starter med Vågans «niks», en litt dvelende og seig låt som ligger helt i Clean Fead-landskapet. Deretter følger Kompens «hæstblætt», som er adskillig mer «kontant». Det er nesten så det tipper over i swing, men på grunn av musikerne, så blir dette heftig, moderne, akustisk jazz, som likegodt kunne vært gjort av Henry Threadgill. Her briljerer Kompen med en solid trombonesolo, før Alberts kjører på slik vi kjenner han. Vågan og Nylander holder det hele sammen med heftig bakgrunnsarbeid.
«skog» er også gjort av Kompen, og hvis den skal være slik den er på mitt eksemplar, så har Kompen hatt en lett jobb, for her er det dørgende stille.
Fjerdelåta «durham» er en slags blues hvor Kompen og Alberts spiller et fint tema, før Alberts tar av. En flott sak!
«pausefisk» tolker jeg som en hyllest til pausefiskene som dukket opp på NRK TV i sort/hvitt-tiden, mens man ventet på et eller annet sportsprogram (hvis statskanalen ikke ville glede oss med en Skippern-film). Vågan leder an i en eksperimentell sak, som antar er sett fra pausefiskenes ståsted… før «knis» kommer smygende. Også en ballade med unisont spill fra de to blåserne.
«snikpeak» er mer i Threadgill-avdelingen. En flott låt hvor de to blåserne får utfolde seg. Spesielt liker jeg Alberts solobidrag på denne.
Så runder de av med Vågans «lonely vågan», en morsom tittel, og en fin låt som swinger upåklagelig med Vågans brumlebass, Nylanders nesten latin-trommer (i alle fall i starten), Alberts fine og energiske saksofonspill og Kompen med et rått spill vi aldri har hørt fra han tidligere.
Dette er fire musikere som hver for seg er med på å representere den store framveksten av vanvittig dyktige og kreative musikere i Norge. Kompen er kanskje den som overrasker mest. Særlig med hans bakgrunn som Jack Teagarden-entusiast og som er adskillig oftere å høre i mer tradisjonelle sammenhenger enn i dette miljøet. De tre andre vet vi føler seg mer enn hjemme i dette landskapet.
Vi har lenge utropt svenske Mats Äleklint til verdens beste trombonist i dag. Nå må han skjerpe seg, for han er han i ferd med å få sterk konkurranse fra Kristoffer Kompen.
Dette er blitt en flott plate fra et band med et coolt navn, som vi håper ikke sniker seg hver til sitt etter denne plata, men forblir et band i langt tid framover, for dette var tøft!
Jan Granlie
Kristoffer Kompen (tb), Kristoffer Berre Alberts (s), Ole Morten Vågan (b), Erik Nylander (dr)
