Trommeslageren Snorre Kirk, er egentlig nordmann, men som har bodd såpass lenge i Danmark at han helt har glemt sitt gamle språk og dialekt, som er sunnmørsk. Men han har etablert seg som en av de mest fremtredende trommeslagere i København de senere årene, med flere strålende plater i bagasjen, som har markert seg sterkt.
På sin nye plate, «Beat», har han, med få unntak, beholdt bandet fra hans forrige innspilling, med Jan Harbeck (ts), Klas Lindquist (as, cl), Tobias Wiklund (cor), Magnus Hjorth (p) og Lasse Mørck (b).
Vi får ni komposisjoner, som alle, med unntak av den gamle Ellington-slägeren, «Zanzibar», som er gjort av Juan Tizot. Men det er ingen som ikke kan si at alle låtene på platen er «standarder», for alle føles som de er gjort tidligere av Duke Ellington og kretsen omkring ham.
Det starter rolig med Janj Harbecks fine tenorsaksofonspill i «Exotica», som er med på å legge lista svært høyt for det resterende av platen. Det fortsetter med «18th & vine», som går rett inn i landskapet til Ellingtons litt mindre besetninger, og det er nesten som man bare venter på Johnny Hodges altsaksofon. Her markerer kornettisten Tobias Wiklund seg med strålende kornettspill, sammen med Kirks utrolig distinkte trommespill.
I tredjesporet, «Monaco», kommer Hodges, i Klas Ljungquists skikkelse og vi er langt tilbake på 50-tallet, men med en tydelig moderne tilnærming til stoffet. Lasse Mørcks fine bass-spill markerer seg og Hjort er verdens stødigste pianist innenfor denne stilarten.
«Blues Arabesque» er neste, og vi graves dypere og dypere ned i 50-tallet. Og det slår meg at det er fantastisk å høre relativt unge musikere i dag, som er så til de grader «inne» i denne musikken. Og jeg tenker at det kun er i Danmark man kan gjøre noe slikt, å komme fra det med æren i behold. Hvor mange såkalte «retro»-band får man ikke i bøttevis fra Sambandsstatene hele tiden, som ikke når opp i ankelhøyde på originalene? Men her får vi altså et dansk/svensk/norsk «hold», som til de grader trykker på de rette knappene.
I «Blues Arabesque» får vi en strålende solo av Jan Harbeck, som må være en av verdens ledende på denne typen jazzmusikk, og over et strålende komp gjør han denne låten til en perle.
Platas første rene ballade, er «Portrait», som åpner med Magnus Hjorths fine pianointro. Dette er en låt for trio, hvor Mørck og Kirk understøtter Hjorth på en avslappet og fin måte.
«Blues Overture» er mer Hodges/Ellington. Og minnene går tilbake til en av jazzhistoriens virkelige perler, nemlig platen «Back To Back» (1959) med Johnny Hodges og Duke Ellington. Det hele er så bakoverlent at man er i fare for å havne på ryggen, men de holder seg innenfor, og leverer en strålende blues, med et strålende ensemblespill.
Så følger tittelsporet «Beat»», som virkelig viser Harbecks potensiale som en «råtass» på saksofonen.
Så går vi mot slutten av denne strålende innspillingen med Juan Tizots «Zanzibar», som åpner med Harbeck i en helt annen modus enn på «Beat». Her er han langt inne i det virkelig «coole» Ellington-landskapet, før han overlater solistjobben til Hjorth, og vi får nesten en Count Basie-aktig følelse. Og det hele er bare så bra. Kompet går stabilt og fint, og samarbeidet mellom Mørcks bass og Kirks trommer er formidabelt.
Så avslutter de med «Bells, Bells, Bells», hvor Wiklunds flotte kornettspill åpner, før vi får en erketypisk Hodges-solo av Lindquist, og vi kan bare lene oss tilbake og nyte. Praktfullt!
Snorre Kirk har med «Beat» kanskje gjort sin beste plate til nå, og den bør åpne opp for at flere enn de som frekventerer Paradise og JazzCup i København bør få muligheten til å høre han og hans strålende medmusikanter.
Jan Granlie
Snorre Kirk (dr), Jan Harbeck (ts), Klas Lindquist (as, cl), Tobias Wiklund (cor), Magnus Hjorth (p), Lasse Mørck (b)
[amazon_link asins=’B07FF3VXKH’ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’ac097888-ad0a-11e8-9a45-c102fd4a9571′]
