Trommeslageren Snorre Kirk er opprinnelig norsk, og fra Sunnmøre, selv om han ikke lenger snakker norsk. I mange år har han vært bosatt i København og Danmark, hvor han er en av landets «røddigste» trommeslagere, samtidig som han er usedvanlig «dannet i tekstilene» til å være jazzmusiker. Han har vært aktiv på den europeiske jazzscenen i en rekke år, og spilt med både en rekke danske og internasjonale artister, så som Diane Schuur, Eric Reed og Stephen Riley. De senere årene har han konsentrert seg mest om sine egne prosjekter, noe som har ført til flere plater på Stunt-selskapet. Og på hans seneste utgivelse Top Dog, har han samlet et internasjonalt «hold» med saksofonistene Stephen Riley og Michael Blicher, pianisten Magnus Hjorth, gitaristen Mads Kjølby og bassisten Anders Fjeldsted, i 10 komposisjoner Kirk står ansvarlig for, og som stilistisk befinner seg godt innenfor det man kan kalle mainstream- og swingjazz.
Og det man kanskje legger merke til først, er Kirks usedvanlig «ryddige» måte å spille trommer på. Han holder hele veien styr på musikken med et spill ingen metronom kan overgå han. Og bak og foran ham svinger musikken slik den gjorde på jazzklubbene på 50-tallet. Og det er i dette landskapet vi best kjenner Kirk og hans medmusikanter. Musikken låter som en session med musikerne til Duke Ellington med Johnny Hodges i førersetet. Men her er det en norsk nordmann fra Sunnmøre som har skrevet 10 låter, som alle kunne gått inn på settlista tilde fleste av Ellington-musikerne – ikke mens de varmet opp før konsertene eller tok fram horna på nachspiel. Men slik de ville ha hørtes ut om de gikk i et studio i dag for å lage musikk.
Førstesporet «Working The Night Shift», fint slik det skulle på den tiden, og andresporet, «Top Dog», som vi velger er en hyllest til hunden som er avbildet på coveret, og som er JazzCups «vakthund», Ruth, som eies av den ene av Stunt Records hovedmenn, Søren Friis. Og her går det raskere for seg, men hele veien svinger det utmerket, og man kan nesten se for seg publikum i JazzCup med hvitvinsglasset oran seg mens de gynger med i rytmene.
Og slik fortsetter det gjennom de ti sporene. Og hele veien får vi upåklagelig spill fra alle innvolverte. Personlig setter jeg stor pris på Magnus Hjorts smakfulle pianospill, Anders Fjeldsteds fine bass-spill, som er mikset godt framme i lydbildet, noe som gjør platen godt, og de to saksofonistene, som jeg er overbevist om at har både Coleman Hawkins, Ben Wenster og Johnny Hodges komplett i platehyllene hjemme.
Og aller fremst står Kirks fine og tidriktige komposisjoner. De er arrangert på en relativt enkel måte, og alt fremføres slik denne musikken skal – intro, tema, og så runden med solister, før vi får temaet igjen til slutt. Og aldri er det Kirk selv som står fram som den viktigste solisten. Han har mer enn nok med å holde «gang i den» med et ofte relativt enkelt, men ytterst effektivt trommespill, som gjør at det nesten er umulig å holde høyrefoten i ro.
Snorre Kirk har sammen med min gamle venn, Ruth og de andre musikerne laget en strålende plate som svinger fint fra start til mål. Det er variasjon i tempo – fra ballader til raskere utløp, men det går sjelden riktig hurtig unna noe som passer dette bandet og musikkstilen. Men i femtesporet, «Showtime» er de oppe i et relativt høyt turtall, uten at det plager noen av musikerne. Og det svinger storartet hele veien, og for oss som bruker mye tid på musikk hvor det rytmiske ikke alltid er det viktigste, er det deilig å sette seg ned med Snorre Kirks Top Dog, og bare la høyrefoten gå. Men nåde den som begynner å klappe på en og tre. Da får de et alvorlig oppgjør med jazzpolitiet, for dette er musikk man skal nyte på to og fire, og ikke noe annet.
Jan Granlie
Snorre Kirk (dr), Stephen Riley (ts), Michael Blicher (ts, as), Magnus Hjorth (p), Mads Kjølby (g), Anders Fjelsted (b)
