Pianisten Solfrid Molland kommer fra Haugesund-området sør for Bergen, og har i flere år holdt det gående med sine litt egenartede prosjekter. Først var hun å høre på plater og konserter med poeten og vokalisten Øystein Wingaard Wolf, før hun ble engasjert i romfolkets problemer, spesielt i Oslo, noe som på musikkfronten førte til innspillingene «Katedral for tapte drømmer» og «Musikken er mitt fedreland», hvor hun samarbeidet med flere av gatemusikantene som har gledet forbipasserende på gater og streder i Norges hovedstad de senere årene.
Nå er hun ute med sin tredje innspilling, med noenlunde de samme temaene. Forskjellen er, at denne gangen har hun alliert seg med noen av Norges ledende musikere innenfor jazzen og de såkalt beslektede musikkformer. Vi får høre trompeteren Hayden Powell, bassisten Mats Eilertsen, gitaristen Torbjørn Økland (best kjent fra Vamp) og fiolinisten Nils Økland, pluss medvokalist Paal Flaata (fra Midnight Choir) på tittelsporet.
Molland vokste opp med russisk folkemusikk, sigøynermusikk og vestlig kunstmusikk, og hun har tatt alle disse musikkformene til sitt hjerte, og har utgitt to tidligere strålende plater, med musikk ikke så mange andre holder på med innenfor det etablerte musikkmiljøet i Norge.
Det starter med Branko Miljkovics tekst til Molland melodi i «Lovsang til verda», som Svein Mønnesland har laget norsk tekst til. Her får vi en inderlig stemme, sammen med fint trompetspill fra Powell. Det eneste problemet, og som er gjennomgående for hele platen, er at stemmen kommer litt dårlig fram, så det er bra at teksten er gjengitt i coveret.
Molland spiller fint piano på denne låta, og den er en fin innledning til platen.
«Mitt liv er ein storm», er skrevet av Saloméja Néris (oversatt av Johan Moan) til melodi av Molland. Den fortsetter litt som åpningslåta. Stemningen er noe den samme, og jeg har, også her, litt problem med å oppfatte hva hun synger. Men la ikke det forhindre deg fra å gå inn i denne musikken. Vi får en fin gitarsolo av Økland, og det er en fin tekst vi får servert.
«Kosciól sw.Jana/St. John Church – Gdansk i Polen, er en instrumental, og en hyllest til den høyreiste, gotiske middelalderkirken i Gdansk. Her fremføres melodien fint av Powell, og Eilertsen overbeviser på bass og Molland spiller fint piano.
Så er vi over hos Ragnar Hovland, og hans tekst, «Brist», som Molland har satt melodi til. Dette er en lystigere melodi enn de foregående, og teksten bringer et lite håp i all verdens elendighet, mens Beate Myrvolds tekst «Ørnen» til melodi av Molland, går tekstlig i en litt annen retning. Her dreier det seg mer om det svevende, og vi tenker at Molland har vært nøye med hvilke tekster hun har plukket til albumet. Her er det gjennomgående gode og meningsfulle tekster som berører, noe som også merkes i Inger Hagrups tekst, «Strofe med vinden», hvor Mollands stemme, helt klart er inspirert av det øst-europeiske og sigøynermusikken. Hun synger seg nesten under huden på lytteren, derfor er det litt synd at man nesten må følge med i tekstheftet for å få med hvert ord.
Tittelsporet «Forvandling», er skrevet av Beate Myrvold, til musikk av Molland, og her medvirker også Midnight Choir-vokalist Paal Flaata, og vi oppdager at det ikke bare er Mollands stemme som kommer litt dårlig fram i lydbildet. Det gjelder også for Flaatas mørke sang. Men det låter fint, melodien fungerer fint, sammen med Myrvolds fine tekst. Og Øklands gitarsolo her er nydelig.
«Min Katedral/Førre kirke – Tysvær/Norge» er nok en melodi skrevet til en kirke. Denne gangen er det en hyllest til den lille, hvite trekirka, innerst i Førrefjorden hvor Molland vokste opp. Melodien gjøres instrumentalt, og ganske kirkelig, etter min mening. Her samarbeider hun fint med Eilertsens eminente bass-spill, og låta kan mer enn gjerne spilles i en hvilken som helst kirke rundt om. Vakkert!
Hovland vender tilbake med teksten til «Hos deg» i Mollands sigøyneraktige melodi, som fungerer svært godt. Her er det verdt å fremheve Powells fine trompetspill, og Øklands mandolin. En optimistisk og fin sak.
Beate Myrvold er tilbake med «Jeg vet meg et tre», hvor også Molland har gjort melodien. Dette er blitt en innstendig låt som kryper inn under huden, spesielt på grunn av Mollands insisterende stemme, som har litt vibrato, og som fungerer fint i denne sammenhengen.
Så går det mot avslutningen, med Jure Kastelans tekst i Svein Mønneslands oversettelse, og låten «Avskjed». «Har du blitt til gras / eller ei sky som blir borte / det er det same». En vakker låt om savn og lengsel, kanskje?
Så runder de av med Mollands «Etter storm», en kort og melankolsk avslutning på ei fin plate, som hadde blitt enda bedre om stemmen til Molland hadde kommet bedre fram. Men det kan vi mer enn gjerne leve med. Jeg blir sittende litt utkjørt etter å ha hørt på platen, men kan trøste meg med et sitat fra Nobelprisvinner Tomas Tranströmer, som er med i tekstheftet: «Midt inne i skogen finnes en uventet glenne / som bare den finner som har gått seg bort».
Den som forventer å finne nok en norsk jazzvokalist, vil nok bli skuffet. Solfrid Molland er definitivt ingen jazzvokalist. Derimot er hun en vokalist med klare røtter i sigøynermusikken og den øst-europeiske folkemusikktradisjonen. Og at hun gjør musikken på norsk, med egne melodier, styrker albumet. Og både tekstene og melodiene får oss til å lytte, og tenke oss om, på livet, omgivelsene og hvorfor vi holder på her på denne merkelige kloden.
Jan Granlie
Solfrid Molland (v, p), Hayden Powell (tp), Mats Eilertsen (b), Torbjørn Økland (g, mand), Nils Økland (vio), Paal Flaata (v)
