Vokalisten Solveig Slettahjell debuterte på plate i eget navn med sitt Slow Motion Orchestra (med keyboardisten Morten Qvenild) på platen «Slow Motion Orchestra» i 2001. Med denne duoen har hun gjort fire plater før hun kom med «Domestic Songs» på ACT i 2007, som er hjemmeopptak med Slow Motion Duo med trompeteren Sjur Miljeteig og trommeslageren Peder Kjellsby. Men hun var å høre på plate før det. Allerede i 1997 kunne man høre henne sammen med Håkon Hartberg, og i bandet Squid på platen «Super» (Forward Records). Og etter at hun hadde flyttet fra Trondheimsområdet til Oslo, la man raskt merke til henne i det rike jazzmiljøet i hovedstaden.
Den forrige platen hun kom med, var «Trails Of Souls» på ACT, hvor hun synger med trioen in the country og gitaristen Knut Reiersrud.
På «Live at Victoria» opptrer hun til dels solo, mens det resterende er ei hovedsak med trommeslageren Pål Hausen (fra in the country) og også koret Safari.
Opptakene er gjort live på Victoria, Nasjonal jazzscene i Oslo, og skal man dømme etter publikumsresponsen, så var dette en hyggelig kveld i de fine lokale på Karl Johansgate i Oslo.
Vi får en god blanding av standarder, covere og egne ting, hvor Slettahjell har tonesatt blant andre Emily Dickenson. Ellers får vi låter hun har gjort tidligere, blant annet Tom Waits og Kathleen Brennans «Take It With Me», men jeg kan ikke huske å ha hørt henne gjøre Leonard Cohens «Come Healing» tidligere.
Solveig Slettahjell har en svært behagelig stemme som er deilig å lytte til. Hun holder seg i et register hvor hun trives, uten å anstrenge stemmen nevneverdig. Derfor får vi også en avslappet stemning over hele albumet. Nå kan man kanskje si at hun ikke er klodens beste jazzpianist, men det spiller ingen rolle, når pianospillet i hovedsaken er der for å understøtte det vokale. Men legg merke til pianospillet på Tom Waits «Take It With Me», det er flott!
Det overraskende er kanskje at hennes egen låt, «Be Steady» er en av de beste sporene, hvor hun kompes av eget pianospill og Hauskens trommer. Men det er ingenting å utsette på hennes fremføringer av de andre låtene heller.
Slettahjell er en vokalist med bakgrunn fra det kirkelige miljø. Hun er datter av en prest, og denne bakgrunnen har hun hatt med seg gjennom hele sangkarrieren. Dette er noe som kommer godt fram på denne innspillingen, og mye av musikken har en slags gospel-følelse over seg, noe som passer Slettahjells stemme godt. Hør bare på versjonen av Leonard Cohens «Come Healing» med kor og det hele. Eller den påfølgende «I Don’t Feel No Ways Tired», som gjøres som en slags gospelblues, og som bare er vakker.
Mitt eneste ankepunkt er faktisk noe av trommespillet til Hausken, som jeg synes blir litt forstyrrende innimellom. Det virker som at han skal gjøre litt for mye ut av det hele. I tillegg synes jeg ikke lyden på trommene er like god hele veien. Men det kan selvsagt være mine ører som begynner å skrante etter altfor mange år med høy jazzmusikk.
Og problemet med lyden dukker faktisk opp på flere av låtene. Det kan selvsagt skyldes det eksemplaret av platen jeg har fått, noe jeg synes er litt rart, for plateselskapet Jazzland pleier å levere strålende lyd på alle sine plater. Og vokal og piano er vel heller ikke det som stiller de største problemene til lydgjengivelsen …
Men hvis man ser bort fra disse små «feilene», så leverer Slettahjell og hennes medmusikant og sangere, en fin plate, som passer for sene kvelder med et godt glass i hånden.
Jan Granlie
Solveig Slettahjell (v, p), Pål Hausen (dr, v), Eirik Kaasa (v), Åshild Kristin Stensrud Kaasa (v), Martha Sofie Eide (v), Malin Byberg (v), Åshild Sandvik (v), Nora Nesbakken (v), Tone Ravndal (v), Christoffer Holten Gidske (v), Johan Helland (v), Daniel Mikael Wold (live sound, rec)
