Solveig Slettahjell er en norsk vokalist som kom med sin første innspilling i eget navn i 2001 (Slow Motion Orchestra). Og etter det er det jevnlig kommet fine plater fra den dyktuge vokalisten, men den litt dype stemmen. Hun har markert seg som en ytterst dyktig tolkning av noen av Tom Waits sine komposisjoner, men hun har også gjort utmerkede innspillinger sammen med gitaristen Knut Reiersrud, trioen in the country, pianisten Tord Gustavsen, og hun har gjort «Tingingsverket» på Vossa Jazz (2009) med et litt større orkester.
Nå er hun ute med sin «nordiske sangbok», som hun selv kaller det i coveret. Med seg på denne nordiske reisen, som stort sett innbefatter Norge og Sverige, har hun med seg pianisten Andreas Ulvo, bassisten Trygve Waldemar Fiske og trommeslageren Pål Hausken, hvorav to av dem samarbeidspartnere nesten siden starten.
Og de starter med den svenske volkaldronningen Eva Dahlgrens «Guldlock», som er omtrent så typisk Dahlgren det er mulig det er å få den, men som jeg ikke synes «tar helt av» i Slettahjells versjon, selv om det nesten er umulig å gjøre noe dårlig ut av Dahlgrens komposisjon. Men jeg føler det blir noe uforløst over dnne versjonen, selv om pianospillet til Ulvo er strålende.
At Alf Prøysen var en av norges største låtsnekkere, er det liten tvil om. Og det er flott av Slettahjell har tatt med en av hans mange låter. På «Trassvisa hennes Tora» er det Egil Monn Iversen som har laget melodien, og det er litt merkelig at ikke flere norske vokalister har tatt tak i Prøysens tekster og de mange strålende melodiene som er laget av forskjellige komponister til hans jordnære tekster, som ofte har flere betydninger. Og «Trassvisa hennes Tora» er en av de fineste han har laget sammen med Monn Iversen. Og den versjonen Slettahjell og musikerne gir oss her, må være en av de av de vakreste, og mest jazza, versjonene som er laget. Her ruver Slettahjells stemme i front over Ulvos fine pianospill. En klassisker!
Så får vi like godt Aasmund Olavsson Vinjes «Den dag kjem aldri», i en nydelig versjon, hvor Slow Motion Orchestra dukker opp i bakhodet. Slettahjell gjør ikke så mange «krumspring» med melodien, så det er i bandet at det skjer de mest overraskende tingene her – særlig i Ulvos pianospill. En deilig versjon som viser at den eldgamle, norske viseskatten passer perfekt inn i jazzen.
Så får vi Slettahjell og Ulvos «Småsko på Brostein», en ballade som har mye norsk folkemusikk i seg, men hvor mange inspirasjonskilder dukker opp. Og det er vårstemning i hvordan de gjør den. Fint.
Så får vi Mats Paulssons «Vind över vindens ängar», en låt de fleste i Norge kjenner til, og som er blitt gjort av en rekke svenske artister tidligere. Og vi får en vakker versjon hvor Ulvos pianospill er med på å gjøre den til en perle.
Så er vi igjen tilbake til Aasmnd Olavson Vinje – denne gang med melodi av Edvard Grieg. «Ved Rondane» sitter spikret i bakhodet til alle nordmenn. Denne fikk man innprentet i mange år på skolen, og er kanskje like godt kjent for åpningsstrofene «No ser eg atter slike fjell og dalar». Og at Grieg kan gjøres på jazzvis, ble allerede bevist av Duke Ellington Orchestra på tidlig 60-tall, da de gjorde Peer Gynt på plate. Og senere er det mange som har fremført denne nydelige låten på jazzvis. Og Slettahjells versjon legger seg helt på topp på listen over tolkninger. Vakkert!
Allan Edwall var kanskje mest kjent som skuespiller her på berget. Som blant annet faren til Emil i Lönnberget ble han en folkekjær skuespiller. Men han var også en utmerket visesanger, tekstforfatter og komponist, noe «Vaggvisa» er et godt eksempel på. Jeg anbefaler alle å skaffe seg hans plate «Grovdoppa», en av de beste viseplatene fra Sverige gjennom tidene. «Vaggvisa» er typisk for Edwalls komponering, og i motsetning til originalen, hvor Edwalls relativt grove stemme (nesten i Tom Waits-landskapet, får vi her en nydelig versjon fra Slettahjell, som tar låten til et litt annet sted enn Edwalls original – men like fin.
«Från Djursholm till Danviks tull» er skrevet av den svenske vokalisten Orup og Thomas Ericsson. Orup var en av de største, svenske vokalistene på 90-tallet, hvor han stort sett var på reise i ti år, med opptredener på «alle» de store, svenske konsertene. «Från Djursholm till Danviks tull» er en av hans fineste låter, og i Slettahjells behandling får den enda et løft, og blir en nydelig versjon som svenskene kommer til å elske.
Så får vi Slettahjells egen «Alt jeg vet», en fin morgenballade – eller en hun har laget sent på kvelden etter en fin kveld med et par glass god vin. En neddempet og deilig ballade jeg gjerne sovner eller våkner til.
Så avslutter de platen med Jens Bjørneboe og Anne Grete Preus sin «Besøk». Bjørneboe skrev teksten til diktsamlingen Den store by i 1958. Den forefinnes på Preus sin plate Fullmåne, og den avsluttes med «Det hender når jeg sitter ensom inne / At jeg blir nesten lykkelig fordi / En stor og stille fred går gjennom sinnet / Da vet jeg hvem det er som drar forbi», og er den perfekte avslutningslåten på en plate fra denne kvartetten. Med Slettahjell sammen med Fiskes bass, blir dette en nydelig tolkning av Bjørneboes tekst, som Preus var en mester i å tonsette. Og som avslutning på en plate eller konsert er denne låten mesterlig – både med utgangspunkt i tekst og melodi og, ikke minst, på grunn av Slettahjell og Fiskes tolkning.
Dette er blitt en nydelig samling av Slettahjells nordiske favoritter. Men jeg savner kanskje et eller to danske bidrag, for eksempel fra Carl Nielsen eller Sebastian («Vårvise, for eksempel, som han gjorde blant annet sammen med Sissel Kyrkjebø), eller noe fra våre finske venner.
Men det er også det eneste man kan sette fingeren på, på denne nydelige balladeplaten. En sen kveld, godt selskap og en god flaske vin, og du har den perfekte setting for å lytte til denne kvartettens nydelige plate.
Jan Granlie
Solveig Slettahjell (v), Andreas Ulvo (p), Trygve Waldemar Fiske (b), Pål Hausken (dr)
