Mer enn ti år etter utgivelsen av soloalbumet til pianisten Albert van Veenendaal minimal damage (Evil Rabbit Records), bestemte han seg for å lage en ny historie via lydmediet. Dette gjorde han, ifølge ham selv, i samarbeid med musikerne Koen Boeijinga (singing bowl, fløyte, bjeller, cymbaler, mouthpiece choir og sekkepipe), Mees Siderius (trommer, vibrafon, gonger, woodblocks, perkusjon), Mieke van Dam (theremin), Rogier Hornman (cello) og Steven Kamperman (altklarinett, klarinett), mens han selv trakterte preparert piano, singing bowls, e-bows og diverse små instrumenter. Dette er musikere han beundrer for deres kreativitet og åpne sinn, og opptakene av de 13 låtene ble gjort i Secret House Studio, et sted godt gjemt i Amsterdam.
Dette er musikk som er mye basert på perkusjonsinstrumenter, og er gjennomgående meditativ med relativt spennende pianospill sammen med altsaksofon og klarinett, pluss at vibrafonen, som er de instrumentene som er de som tar seg av det melodiske. Men hele vegen er dette relativt fri musikk hvor man med enkle hjelpemidler får musikken til å drive framover.
Hele veien er dette eksperimentelt og originalt. Innimellom legger man opp et fint rytmisk grunnlag ved hjelp av noen av perkusjonsinstrumentene og trommer av variabel størrelse. Og i løpet av de 13 strekkene får vi en slags «programmusikk», som man føler hører hjemme i et musikalsk landskap som for eksempel Lourie Anderson eller Philip Glass kunne ha vært med på. Lytt for eksempel på den fine «secret house» som kommer som tredje låt. Heer får vi spennende rytmer under en fin altsaksofonsolo. Og etter hvert som låten bygger seg opp, får vi et fint driv, før de er over i «lomento (for those who are)», hvor de er tilbake i noe som, for meg, kan høres ut som en slags japansk klostermelodi med gonger og bjeller i et meditativt landskap.
Gjennom hele platen serverer de musikk hvor gonger og bjeller spiller en viss rolle, hvor de mer «alminnelige» instrumentene legger fine improvisasjonsdeler på toppen.
Stressdempende? I alle høyeste grad. Og neddempet musikk fra en gjeng musikere som går et godt stykke utenom den improvisasjonsmusikken vi vanligvis hører på. Men hvor de serverer relativt korte «strekk» som (nesten) alle forteller en historie. Og alle «strekkene» er varierte, slik at vi ikke får flere kapitler av samme historie, men 13 forskjellige historier, hvor hver og en er spennende, både på grunn av den originale instrumenteringen og de ytterst kreative og spennende musikerne.
Jeg føler det er pianisten med mere, Albert van Veenendaal som på mange måter er hjernen bak musikken, enten han spiller piano eller noen av de andre instrumentene. I tillegg liker jeg både når Steve Kamperman kommer inn på klarinetter eller altsaksofon, samtidig som det rytmiske er fascinerende og deilig.
En spennende utgivelse som trekker oss både inn i jazzen, samtidsmusikken og det minimalistiske. Og hele tiden er det en solid struktur i det som fremføres, som Kamperman kan legge seg på toppen av og levere strålende spill.
Jan Granlie
Albert van Veenendaal (prepared piano, singing bowls, e-bows, little instruments), Koen Boeijinga (singing bowl, double flute, bells, cymbals, mouthpiece choir, small flute, bagpipe chanter), Mees Siderius (drums, vibraphone, gongs, woodblocks, percussion), Mieke van Dam (theremin), Rogier Hornman (cello), Steven Kamperman (alto clarinet, clarinet)
