Vestkystsaksofonisten Sonny Criss deltok på en rekke sessioner i løpet av sitt relativt korte liv. Han var med på «Jazz at the Philharmonic», «Jazz at the Lighthouse» og i mange andre sammenhenger.
Men som soloartist gjorde han 23 innspillinger, hvorav en var en «best of»-samling. Han var født Memphis, men flyttet til Los Angeles da han var 15 år. Allerede rett atter at han ankom byen, begynte han å spille med bl.a. Howard McGhee, i et band hvor også Charlie Parker var medlem. Og selv om mange mente han var en kopi av Parker, så fortsatte han sin bluesy måte å spille på. Han spilte i en rekke band, bl.a. med Johnny Otis og Billy Eckstine, før han i 1947 fikk et slags gjennombrudd i flere sessioner arrangert av Norman Grantz.
I 1956 signerte han platekontrakt med Imperial Records, og det er disse innspillingene vi her får samlet «under samme tak». Senere gjorde han også noen innspillinger på Prestige. Bl.a. «Sonny’s Dream», hvor arrangementene var gjort av Horace Tapscott. Senere kom det også noen få innspillinger på Muse og Impulse.
På denne samlingen har man satt sammen en dobbeltCD med fire av hans innspillinger («Jazz USA», «Go Man!», «Sonny Criss Plays Cole Porter» og «At the Crossroad»), alle innspilt i Los Angeles, mens «At the Crossroads» er fra en session i Chicago.
Criss ble regnet av mange som en som prøvde å kopiere Charlie Parker, og i motsetning til flere andre altsaksofonister, som gikk over til tenorsaksofon, holdt han på sitt, og klarte etterhvert å få seg et navn innenfor den amerikanske vestkyst-jazzen.
Hans tone i saksofonen er relativt skarp i kantene, og hans kreativitet og improvisasjoner er hele veien gjennom fantastiske.
Vi får servert en rekke mer eller mindre kjente standarder på sølvfat, inklusive Parkers «Ornithologie» i en forrykende versjon. Hans spill er preget av lange, intelligente linjer, som i mange tilfeller overgår det vi har hørt fra Parker, og nesten samtlige av etterkommerne.
Dessverre for jazzverdenen slet Criss i flere år med kreftsykdom (magekreft), og valgte å ta sitt eget liv da han hadde passert 50 år.
Vi får over 40 låter, alle spilt med samme entusiasme og vitalitet, med diverse strålende komp. P de fleste opptakene møter vi pianisten Wynton Kelly, som spiller strålende hele veien, og gitaristen Barney Kessel. Dette er rett og slett et must i enhver platesamling med en viss respekt for seg selv!
Jan Granlie
Sonny Criss (as), Kenny Drew (p), Wynton Kelly (p), Sonny Clarke (p), Barney Kessel (g), Ole Hansen (tb), Larry Bunker (vib), Bill Woodson (b), Leroy Vinegar (b), Boody Woodson (b), Bob Cranshaw (b), Lawrence Marable (dr), Chuck Thompson (dr), Walter Oerkins (dr)
