Den amerikanske saksofonisten Sonny Simmons er en av disse musikerne som en gang var i ferd med å bli få en stjernestatus, før han plutselig forsvant fra «jordens overflate» i mange år, for så å dukke opp igjen friskere enn noen gang.
Han ble født i Sicily Island i Lousiana i 1933, men vokste opp i Oakland, California. Han debuterte på plate under eget navn i 1966 med innspillingen «Staying on the Watch» på det legendariske selskapet ESP. Deretter kom det noen få innspillinger, gjerne sammen med sin kone, trompeteren Barbara Donald. Men plutselig ble det stille fra saksofonisten. Han var, etter sigende, hjemløs i mange år, og hadde en rekke personlige problemer, og ikke før på tidlig 90-tall fikk han orden på livet sitt og kunne begynne å spille igjen. Han spilte inn de to albumene «Ancient Ritual» og «American Jungle» på Quincy Jones’ selskap Qwest Records, og smått om senn fikk han spillejobber både på klubber og festivaler igjen. Han spilte på Moers Festivalen i Tyskland, på Saalfelden Jazz Festival i Østerrike og på Tampere Jazz Happening i Finland med The Cosmosamatics som han ledet sammen med saksofonkollega Michael Marcus.
På begynnelsen av 2000-tallet fikk den norske saksofonisten Jon Klette kontakt med Simmons, noe som både førte til plateinnspillinger («The Traveller» – 2005, «I’ll See You When You Get There» – 2006 og «Last Man Standing» – 2007) alle på Jazzaway, og konserter som har gått inn i heistorien som nye av det beste som er gjort på en norsk jazzscene.
Sonny Simmons og Jon Klette fikk god og nær kontakt gjennom disse årene, noe som nådde sitt klimaks under Oslo Jazzfestival i 2008, hvor Klettes Crimetime Orchestra gjorde Klette og saksofonisten Vidar Johansens verk «Atomic Symphony» sammen med Kringkastingsorkesteret, og som kom på plate i 2009.
Nå har Simmons nådd den såkalte «middagshøyden», og har innsett at hans karriere som utøvende musiker er på hell. Det virker kanskje som om han gjerne vil få ut mest mulig musikk før han legger «hornet på hylla», noe «Leaving knowledge, wisdom and brilliance / chasing the bird?» kan være et godt bevis på.
Åtte CDer, 33 låter og over sju timer musikk, er hva vi får servert i denne boksen.
I coverteksten forteller Julien Palomo bl.a. følgende om tilblivelsen av prosjektet: Når det gjelder de fire første CDene «Leaving knowledge, wisdom and brilliance», var Simmons i Frankrike, det var sommeren 2006, og Simmons tilbragte sommeren i huset til den franske poeten Bruno Grégoire i Romanville utenfor Paris. De hadde en idé om å lage en innspilling med Simmons og den franske poeten, ved bruk av en masse instrumenter. Men ingenting fungerte som de hadde tenkt. De bestemte seg til slutt å ringe Benjamin Duboc for å få hjelp til å gjøre to gode, gammeldagse sessioner med Simmons horn og Brunos stemme.
Hele historien kan leses i coverteksten i boksen, men jeg synes det er på sin plass å sitere Julien Palomo direkte fra coverteksten: «Sonny was intent on not treading on the old jazz path too soon – as he was coming off three excruciating years of high heights with Norwegian producer Jon Klette, a guardian angel who, simply put, had set himself upon the humble task of producing Sonny’s «ultimate jazz albums”, the mighty trilogy «The Traveler» / «I’ll See You When You Get There» / «Last Man Standing». (Lurking in the shadows was the outlandish visionary arranger Vidar Johansen who was slowly making his way towards the zappa-esque, sprawling two-hours orchestral piece «Atomic Symphony», premiered in Oslo in August of ’07, an event that brought Sonny’s Norwegian period to and end with a loud smash as the album nearly got the local Grammy.) But in the Summer of 2006, all he (rightly) wanted to do was «play the cor anglais». And as the poetry album would be only cor anglais and voice, there were all kind of in-betweens to explore».
På disse fire CDene får vi møte Simmons spirituelle side. Vi møter han sammen med Bruno Grégoire (v, perc), Michael Kristof (el.sitar, el.guembri, el.g, perc) og Julien Palomo (org, p, synth, perc, v) i fire lange strekk som oser av en slags lengsel etter noe uoppnåelig eller noe Simmons lengter etter, men som han vet han ikke rekker å nå. Hans saksofonspill er meditativt hele veien og det hele har en slags indisk meditasjonsbakgrunn og ragalignende improvisasjoner. Grégoires stemme legger seg på toppen og gjør musikken, om mulig, enda mer meditativ, mens de andre musikerne er med på å fremheve de to med en ytterst behagelig bakgrunn. Og det hele er usigelig vakkert. Simmons bruker tid på sine soloer. Det er ikke noe stress. Han avventer ofte hvilke innspill de andre musikerne kommer med før han setter an den velkjente. Litt såre tonen i alt-oboen (english horn). Den tonen han er så kjent for.
Del 2, de fire siste CDene, har fått tittelen «Chasin the Bird? – Dead Years Ago, Million Years Ahead)». Simmons var i starten av karrieren en stor fan av Charlie Parker, men han innså tidlig at han aldri ville bli like god. Gjennom hele karrieren var Parker hans store forbilde, og disse fire CDene kan nok tolkes som Simmons hyllest til Parker og hans musikk.
I følge coverteksten, startet man å jobbe med dette prosjektet i forbindelse med planleggingen av Simmons 80-årsdag. De snakker om 2003, men i følge informerte kilder på internett, så var Simmons født i 1933, og da ville han etter alle solemerker fylle 70 år i 2003. Men som resten av Sonny Simmons liv, så er mye usikkert og udokumentert.
Her møter vi han sammen med lydkunstneren Anton Mobin, gitaristene AKA_Bondage, Nobodisoundz.Js og Michael Kristof pluss Julien Palomo på synthesizer og orgel.
Musikken er her et godt stykke, både fra det vi er vant til å høre fra Simmons, og ikke minst, fra hva vi har hørt fra Charlie Parker. Vi kunne kanskje ha forventet et høyhastighetsløp i Parker-tradisjonen, men det får vi ikke. Musikken heller i stedet over mot abstrakt rock, post rock og electronica, hvor Simmons saksofon og franskhorn ofte er samplet og bearbeidet.
Dette åpner opp for skjulte sider ved Simmons musikk, og selv om han befinner seg i et litt ambient rock-selskap, så låter det umiskjennelig Simmons, både på det engelske hornet og altsaksofonen.
I det hele er dette blitt et monumentalt verk fra Sonny Simmons og hans franske venner. Musikken er hele veien meditiativ, sår og lengselsfull, og hele veien kan man høre hans lengsler etter noe evig, eller noe han vet han aldri kan oppnå. Musikerne på «Chasing the Bird» tar mer styring over hva som skjer enn på «Leaving knowledge, wisdom and brilliance», men uten at de går i veien for «sjefen sjøl».
Boksen foreligger i kun 300 eksemplarer (80 kan bestilles direkte fra musikerne, mens resten må bestilles fra Improving Beings (www.improving-beings.com).
Denne boksen bør være et must for alle som har sans for saksofonisten Sonny Simmons, og som setter pris på grenseløs musikk uten skylapper eller bremseklosser.
Jan Granlie
Sonny Simmons (alt-obo/cor anglais, as), Bruno Grégoire (v, perc), Anton Mobin (lydkulisser), AKA_bondage (prep.g), Nobodisoundz (g), Michel Kristof (electrified indian instruments, el.g), Julien Palomo (keys)
