Saksofonisten Sonny Stitt er nok mest kjent i Norge for tenorduellen med Dexter Gordon på Moldejazz i 1963. Men han var mye mer enn det. Han ble født i Boston den 2. februar 1924 og døde i Washington den 22. juli 1982. Han platedebuterte i 1945, mens han spilte med Stan Getz og Dizzie Gillespies storband. Senere spilte han med Billy Eckstine Big Band, samtidig som han gjorde en rekke plater i eget navn, blant annet den fine «Sonny Stitt with Bud Powell and J.J. Johnson» i 1949 og «Sonny Stitt sits in with the Oscar Peterson Trio» (1957). Han spilte også med Sonny Rollins og Dizzie på «Sonny Side Up» (1957). Og slik fortsatte det helt til hans seneste innspilling, «The Last Stitt Sessions» (Muse) kom i 1982.
Hans siste jobb i Norge kom også i Molde, i 1981 da han spilte med Red Holloway.
Innspillingen «Kaleidoscope» ble innspilt i 1950-52 og ble først utgitt på Prestige i 1957. På CD-utgaven, som kom for noen år siden, har Prestige også tatt med fire bonusspor, som ikke er med på den utgaven fra Hallmark som nå er kommet i handelen.
Vi møter den hardtspillende tenor- og barytonsaksofonisten i forskjellige konstellasjoner, hvor det starter med større ensemble og låtene «Stit’s It» «Cool Mambo», «Blue Mambo» og «Sonny Sounds», før det tas ned med mindre ensemble bestående av pianisten Kenny Drew, bassisten Tommy Potter og trommeslageren Art Blakey i «Ain’t Missbehavin’» og «Later», får vi får en kvartrett bestående av Charlie Bateman, bassisten Gene Wright og trommeslageren Teddy Stewsrt i «P.S. I Love You» og «This Can’t Be Love», hvor Stitt spiller fint barytonsaksofon.
Deretter følger «Imagination» og «Cherokee» med Junior Mance på piano, Gene Wright (bass) og Art Blakey (trommer), før de runder av med «Can’t We Be Friends» og «Liza (All The Clouds’ll Roll Away».
Gjennom hele albumet beviser Sonny Stitt at han er en viril og oppegående bopsaksofonist, som hele veien er energisk og pågående i spillet. De vekslende orkestrene han omgir seg med varierer litt, og jeg holder nok en knapp på kvartetten med Kenny Drew, Tommy Potter og Art Blakey. I tillegg forstår jeg ikke helt hvorfor førstesporet med større ensemble er med. Ikke fordi det er dårlig, men fordi det skiller seg såpass mye fra resten stilmessig.
Men lyden er gjennomgående god, selvsagt med et visst hovedfokus på Stitt. Men det gjør ingenting. Vi får en og annen fin solo fra flere av de andre musikerne, men de blit sittende/stående litt i skyggen av «sjefen sjøl» gjennom hele albumet.
Det eneste jeg har å innvende, er at platen kun er 34 minutter og 2 sekunder lang, da kunne kanskje noen av bonussporene fra originialCDen blitt inkludert, eller?
Jan Granlie
Sonny Stitt (ts, bs), John Hurt (tp), Bill Masset (tp), Joe Newman (tp), John Houston (p), Kenny Drew (p), Charlie Bateman (p), Junior Mance (p), Ernie Shephers (b), Tommy Potter (b), Gene Wright (b), Shadow Wilson (dr), Art Blakey (dr), Teddy Stewart (dr), Humberto Molares (congas)
