Plateselskapet EvilRabbit, er et originalt selskap som på alle sine produksjoner har en helt egen design på platecoverne. De er sorte, med et hull hvor tittel og band kommer fram. Alle andre opplysnnger, kanskje med unntak av selskap og musikere får man når man åpner coveret.
Og ofte hjelper det ikke så mye, som i dette tilfellet, at man får vite at musikerne på denne innspillingen heter Cosimo Fiaschi (ss), Alessandro Giachero (p, prep p), Enanuele Guadagno (g) og Nicholas Remondino (dr, live elec). For dette er ikke musikere som bruker mesteparten av sin tid på å tråle jazzklubber og festivaler over hele Europa.
Men går man inn på selskapets hjemmeside, så får man mlitt mer informasjon. Cosimo Fiaschi kommer fra Firenze og har bakgrunn både fra klassisk musikk og jazz. Han bor visstnok i København, uten at jeg kan huske å ha påtruffet hans navn på noen av de klubbene jeg har frekventert de siste fem årene. Alessandro Giachero kommer fra Alessandria i Italia, og har viet de siste årene til impromusikken, og gjerne den som ligger i grenselandet mellom jazz og samtidsmusikk, mens Emanuele Guadagno er den som kanskje har mest erfaring innenfor jazzen, siden han har spilt med musikere som Stefano Battaglia, Tim Berne, John Taylor og Steve Lehman, og han har spilt og undervist ved musikkakademiet i Amsterdam og i Barcelona sammen med David Krakauer. Og ifølge plateselskapets informasjoner, har han også spilt «at the prestigious Victoria Nasjonal jazzscene in Oslo», intet mindre! Trommeslageren Nicholas Remondino har spilt trommer hele livet, og har lært seg det meste selv, eller via det fantastiske Accademia Chigiana i Siena, og han har spilt med musikere som Stefano Battaglia, Alessandro Giachero, Giovanni Di Domenico, Silvia Bolognesi, Fabrizio Puglisi, Michele Anelli og Alessandra Patrucco.
Vi får to relativt lange, droneaktige «strekk», hvor det fritt improviserende står i høgsetet, og hvor alt går svært stille for seg. Jeg vet egentlig ikke hvor mye jeg klarer å få ut av det de lager sammen, annet enn at dette nesten er kommunikasjon på et høyere plan, og hvor det å lytte til hverandre er det viktigste elementet i musikken.
Hvis man ser på ytterpunktene i jazzen, og plasserer enten et heftig storband, John Coltrane, Miles Davis på det frieste eller Mats Gutafsson og Peter Brötsmann, gjerne med Paal Nilssen-Love på trommer som den ene ytterkanten, så befinner Sonoria seg på den andre ytterkanten. Jeg er overbevist om at det er veldig mange der ute, jeg skal ikke nevne navn, som mener at dette ikke er jazz, men en samling lyder. Men setter man seg ned og søker etter detaljer i musikken, så er det mye spennende å hente i det de fire fremfører. Men som veldig mye annen musikk av dette slaget, er dette musikk man aller helst skal høre på konsert i et lokale med gode stoler, hvor man kan lene seg rolig tilbake og studere kommunikasjonen, hva som skjer mellom musikerne og hvordan de, hver for seg og sammen, er med på å utvikle de ideene som dukker opp.
For det er fire dyktige musikere vi hører. Og de har spennende ting å komme med. Og når man har funnet seg godt til rette i godstolen, er det bare å lukke øynene og la de fire italienerne ta deg med på en reise til musikalske steder du ikke oppsøker hver dag.
Spennende!
Jan Granlie
Cosimo Fiaschi (ss), Alessandro Giachero (p, prep p), Enanuele Guadagno (g), Nicholas Remondino (dr, live elec)
